Hvorfor land er fattige: Tilfellet Sierra Leone

Et system av utnyttelse har gjort Sierra Leone til et fattig land. FOTO: Fairobserver.com

Hvorfor er noen land blitt rike, mens andre land holdes i fattigdom? Svaret finnes svært ofte i måten landet blir styrt på. Denne artikkelen er en oppsummering av et kapittel i James Robinsons bok «Why Nations Fail», som handler om nettopp dette. Mer spesifikt handler det om det afrikanske landet Sierra Leone, som er typisk for mange afrikanske land, og fattige land generelt.

Britene skaper utsugende politiske institusjoner – bare noen få har makt

Da britene tok over styret i Sierra Leone, var landet styrt av konger og høvdinger, som styrte landet på tradisjonelt, førmoderne vis. Britene inngikk avtaler med dem som var stadig mer omfattende og i 1896 erklærte britene at Sierra Leone var et britisk protektorat, dvs. et område under Storbritannias beskyttelse. I praksis vil dette si at Sierra Leone formelt ble en britisk koloni.

I stedet for å ta over styret fra konger og høvdinger, lot Storbritannia dem styre på vegne av de britiske myndigheter. De fikk en ny tittel: «Paramount chiefs», som vi kan oversette med «overhødvinger». Disse fikk ansvar for skattlegging og de fleste typer lov og orden i sitt distrikt. Tittelen ble gjort arvelig, dvs. at bare de som var i de rette familiene hadde noe makt i Sierra Leone under britene. Bortsett fra britenes koloniadministrasjon var det altså kun «paramount chiefs» som hadde makt. Slik skapte britene utsugende politiske institusjoner: kun en begrenset del av befolkningen hadde politisk makt.

Britene rigget til et system for utnyttelse gjennom «the Marketing Board»

 

«Marketing Boards» suger penger ut av bøndene

Britene sørget også for å sette opp et system som gjorde at kun noen, først og fremst britene selv, hadde mulighet til å tjene penger. De etablerte «the Sierra Leone Marketing Board» –  et eksportselskap som hadde monopol på å eksportere landbruksprodukter fra Sierra Leone, først og fremst kaffe og kakao. Alle som ville selge disse produktene til utlandet, måtte gjøre det via dette monopolet. I teorien skulle denne institusjonen beskytte bøndene fra de store prisvariasjonene på kaffe og kakao, ved å gi litt lavere priser til bøndene når prisene var høye internasjonalt, og gi litt mer når prisene var lave. I tillegg trengte Marketing Board litt penger til administrasjon, lønn osv.. Ganske snart ble «litt lavere» til «mye lavere», og Marketing Board ble en utsugende økonomisk institusjon som kun fantes for å skvise bøndene for penger. Det var i praksis en kjempehøy skatt som britene sugde ut av kaffe- og kakaobøndene.

Selvstendighet – utsugende institusjoner blir videreført

I 1961 ble Sierra Leone selvstendig og Milton Margai, og hans Sierra Leone People’s Party (SLPP) vant valget. Han og partiet var fra den etniske gruppen Mende, som dominerer sør i landet. De styrte frem til 1967, da Siaka Stevens og hans All People’s Congress Party (APC) vant valget. Stevens var fra den etniske gruppen Limba, og han og hans parti fikk støtte først og fremst fra nord i landet.

Hvorfor ledere i fattige land ofte ikke vil ha økonomisk utvikling

Sør i landet tjente mende-folket penger på å produsere kaffe og kakao, som de eksporterte via jernbanen ut til kysten. Stevens bestemte seg for å nedlegge jernbanen. Ikke bare nedlegge, men dra opp sporet, og selge skinner og togvogner. Hvorfor? Fordi Stevens konkluderte med at det som var bra for Mende-folket og SLPP, var dårlig for han. Han ødela med vilje for økonomien i en stor del av landet,  fordi for ham var det mye viktigere å befeste sin egen makt enn at landet skulle bli rikere og mer utviklet. Dette er typisk for mange statsledere i fattige land. De vil ikke ha økonomisk utvikling hvis det kan bety at noen fra noen andre grupper kan gjøre det bra. Hvis andre grupper får økonomisk makt, kan det gi politisk makt, noe som kan kan true makten til den eller de som er ledere i dag.

Marketing Board – enda mer utsugende etter selvstendigheten

Da Sierra Leone ble kvitt britene, skulle man jo tro at de kvittet seg med de undertrykkende, utsugende institusjonene, nemlig Marketing Board og overhøvdingene. Dette var slett ikke tilfelle. Begge deler ble videreført, og ble bare enda mer utsugende enn før. Snart tok denne Sierra Leone Produce Marketing Board halvparten av pengene for kaffe, kakao og palmeolje, og etter hvert 70, 80 og opp til 90% av pengene som bøndene skulle ha hatt. I stedet for å havne hos britene, havnet pengene nå hos staten. Staten betydde etter hvert Siaka Stevens, som gjorde Sierra Leone til et brutalt diktatur. I stedet for å bli utnyttet av britene, ble folket i Sierra Leone enda verre utnyttet av en diktator.

Hvordan et land ikke blir rikt på diamanter

Sierra Leone har store forekomster av diamanter. Hvis et land har masse diamanter, så skulle man tro at landet nærmest automatisk ble rikt. Slik er det slett ikke. Noen få ble rike, men ikke landet Sierra Leone eller innbyggerne der. Diamantene ligger i dagen, dvs. man trenger ikke å lage gruver, som krever mye investeringer i utstyr og energi. Man kan finne dem ved å vaske elvegrus. Det kunne vært «demokratiske diamanter», altså at vanlige folk kunne komme og fått del i denne rikdommen. I stedet satte britene opp et diamantmonopol: Sierra Leone Selection Trust, og overlot driften av dette til De Beers, den sørafrikanske diamantgiganten. De fikk sette opp en privat hær – the Diamond Protection Force, for å holde andre ute fra diamantområdene. Denne hæren var snart like stor som Sierra Leones egen hær.

Etter selvstendighet fortsatte dette firmaet å ha enerett på diamantutvinning, og i 1970 ble firmaet nasjonalisert av Siaka Stevens, dvs. overtatt av staten. Staten betydde Stevens selv, som fikk en 51% eierandel. Sierra Leones naturrikdom ble altså forvaltet på en utsugende måte, som kun skulle gjøre noe få mennesker rike. Dette er svært typisk for hva som skjer når fattige land har store naturressurser.

Kontrast: Australia lar vanlige folk vaske gull

I andre land har mineralrikdommer blitt forvaltet på en inkluderende måte. I Australia ble det oppdaget masse gull på 1800-tallet, og noen ville at det skulle dannes et monopol som i Sierra Leone, og at rettighetene skulle auksjoneres bort.  I stedet vant en inkluderende modell hvor hvem som helst kunne komme og vaske gull, bare de betalte en lisensavgift. Slik ble mange rike på Australias gull, og gullgraverne ble en politisk maktfaktor i Australia som kjempet for demokratiske reformer, og dermed enda mer inkluderende ordninger.

I Australia har man altså en god sirkel, hvor inkluderende økonomiske institusjoner sørger for inkluderende politiske institusjoner. I Sierra Leone har man en ond sirkel, hvor utsugende økonomiske institusjoner (monopoler for diamanter og landbrukseksport) forsterker utsugende politiske institusjoner («overhødvinger», diktatur), og det utsugende politiske styret gjør det mulig å fortsette med de utsugende økonomiske institusjonene, som mange i landet sikkert gjerne ville kvitte seg med.

Diamanter har ikke ført til rikdom for Sierra Leone, tvert imot har det finansiert en borgerkrig. Fra filmen «Blood Diamond», med Leonardo Di Caprio i hovedrollen, som handler om nettopp dette. FOTO: tveskimo.com

Det er ikke så rart at mange etter hvert ønsket å kvitte seg med styret til Stevens og hans APC. Fra 1991 til 2002 var landet herjet av en forferdelig borgerkrig, hvor diamantrikdommen finansierte begge sider. I dag er landet i teorien et demokrati, men blir karakterisert av Economist Democracy Index som et hybridregime, dvs. blanding av demokrati og diktatur.

 

Oppsummert: Under kolonitiden rigget britene til et system av utnytting, som sørget for at bare noen få fikk del i Sierra Leones rikdommer. Dette skjedde gjennom utsugende økonomiske institusjoner, nemlig monopol på salg av landbruksvarer og utvinning av diamanter, og ble videreført etter at landet ble selvstendig, bare enda verre. Disse ordningene er hovedårsaken til at Sierra Leone i dag er et fattig land.

 

Kilder: James Robinsons bok «Why Nations Fail»

Legg igjen en kommentar