Den kalde krigen / Ideologier / Økonomi / Samfunnsfag

Kommunismen – kortFATTet

Marx,_Engels,_Lenin,_Stalin_(1933)

Kommunismens helter: Marx, Engels, Lenin, Stalin. Ikke til stede: Mao

Når man skal svare på spørsmålet «hva er kommunismen», er det nyttig å skille mellom hva kommunismen er i teorien (som ideologi), og hva en er/var i praksis (som styringssystem).

Kommunismen i teorien

Kommunismen er en ideologi, dvs. en «pakke» med tanker og teorier om hvordan samfunnet fungerer og hvordan samfunnet burde styres. Denne ideologien ble «oppfunnet» på 1800-tallet av Karl Marx.

Karl Marx - grunnleggeren av kommunismen var mer filosof og akademiker enn politiker.

Karl Marx – grunnleggeren av kommunismen var mer filosof og akademiker enn politiker.

Dette er Marx’ viktigste ideer:

  • All historie er historien om klassekamp: De som eier, utnytter dem som ikke eier. I kapitalismen er det borgerskapet (de som eier fabrikker, firmaer, butikker osv.) som utnytter proletarene (dvs. arbeidere som ikke eier noe  selv). Kapitalisme er altså bygget på urettferdighet og utnyttelse.
  • Revolusjon: Når det er kommet store endringer i hvem som har økonomisk makt (penger og andre verdier), tvinger det frem en rask og stor forandring i hvem som har politisk makt (hvem som styrer): en revolusjon. Det klassiske eksempelet er den franske revolusjon. Kapitalismen har ført til masse endringer, teknologisk utvikling og rikdom for noen få, men utnyttelsen av arbeiderklassen kommer bare til å bli verre og verre. På et tidspunkt vil arbeiderne forstå at de, som den største gruppen i samfunnet, har enorm makt hvis de slår seg sammen. Derfor kommer til slutt en kommunistisk revolusjon. Da vil arbeiderne ta makten fra de rike.
  • Religion er noe tull. Religion har alltid vært noe overklassen har funnet på for at de fattige skal godta å være fattige, og ikke gjøre revolusjon.
  • Nasjonalisme er noe tull. Nasjonalisme er noe borgerskapet (overklassen i kapitalismen) har funnet på for å splitte arbeiderklassen i engelsk, tyske, franske osv. arbeidere, i stedet for at alle arbeidere i alle land skal slå seg sammen og gjøre revolusjon..
  • Etter den kommunistiske revolusjon kommer «det kommunistiske paradis»; et samfunn hvor alle «yter etter evne og får etter behov». Avansert teknologi vil gjøre at folk ikke trenger å jobbe noe særlig, og alle har det de trenger. Dette blir et overflodssamfunn uten at noen utnytter andre, alle vil eie alt i fellesskap og gjøre alt i fellesskap.

For å si det sånn: slik gikk det ikke…!

 

historisk_utvikling_iflg_marx

Historien, i følge Marx, er en utvikling i retning kommunismen. Det som ikke har skjedd ennå, er i grått.

 

Kommunismen i praksis: Lenin og Stalin

stalin_map

«Under den store Stalins lederskap – fremad mot kommunismen». Stalin ble enehersker i Sovjetunionen, og utsatt for en voldsom persondyrkelse.

Lenin og de russiske kommunistene tok makten i 1917. Men Russland var ikke klar for kommunismen slik Marx så det (se figur over).. Lenin, den russiske kommunistlederen, mente de likevel måtte gripe makten nå som de hadde sjansen.

Lenin døde i 1924, og oppgaven med å finne ut hvordan man innfører kommunismen i praksis falt derfor til hans etterfølger: Josef Stalin.

Dette er de viktigste hovedtrekkene:

  • Staten eier alt: Alle firmaer, alt land og alle bygninger var eid av staten. Ingen eide noe bortsett fra personlige småting som klær.
  • Svært små lønnsforskjeller. Det var ikke helt lik lønn i kommunismen, men forskjellene var meget små. Toppene i Kommunistpartiet kunne ha tilgang på f.eks. bil, stor leilighet eller feriehus, men de tilhørte staten.
  • Planøkonomi: Hele økonomien planlegges sentralt i femårsplaner. Hva som skal produseres, hvor mye, hvor og hvordan det skal produseres, alle priser og lønninger ble bestemt sentralt fra Moskva.
  • Statsledet industrialisering: Det var ingen rike privatpersoner og firmaer som kunne utvikle teknologi og industri. Staten måtte gjøre det. Stalin ville at at Sovjetunionen skulle nå igjen de kapitalistiske landene på et tiår. Femårsplanene hadde som hovedmål å få dette til.
  • Kollektivisering av landbruket: Bøndene ble fratatt jorden sin, og alt jordbruksland lagt under store kollektivbruk, dvs. kjempegårder eid av staten, med moderne utstyr som traktorer og kunstgjødsel. Dette førte til kaos og protester og en sultkatastrofe som tok livet av flere millioner.
  • Proletariatets diktatur: Proletariatet – arbeiderne og andre fattige grupper, måtte ta makten fra borgerskapet (middelklassen og overklassen). Siden borgerskapet ikke har tenkt å gi fra seg makt og rikdom frivillig, må makten og rikdommen tas fra dem med vold, og kun proletarerne kan ha politisk makt. Proletariatets diktatur er altså et diktatur der én klasse – proletariatene – bestemte. I praksis etablerte Stalin et personlig diktatur, der han, og bare han, bestemte. Dette var ikke i tråd med kommunistiske idealer!
  • Enorm politisk undertrykkelse: For å hindre opprør og protester ble det opprettet et stort apparat for politisk undertrykkelse. Det fryktede hemmelige politiet, kjent under forkortelsen NKVD og senere KGB, arresterte millioner av mennesker for småting som en kritisk kommentar eller en vits om myndighetene. Systemet av fangeleirer i Sibir, kalt GULag, hadde på det meste 2,4 millioner fanger, og disse utførte arbeid som var viktig for økonomien. På sett og vis var altså dette et slags slaveri. Mange ble også rett og slett drept på mistanke om at de var fiender av systemet.

 

Nikita-Khrushchev_2873264b

Krustsjov var jovial og folkelig, men impulsiv og hissig. Foto: Dailymail.co.uk

Khrustsjov – mindre undertrykkelse, fortsatt diktatur

Etter Stalins død i 1953 tok hans etterfølger, Nikita Khrustsjov, et oppgjør med galskapen og persondyrkelsen under Stalin. Millioner av GULag-fanger ble sluppet fri, og undertrykkelsen ble mye mildere. Khrustjov ga også mer ytringsfrihet.

I motsetning til Stalin, blandet Khrustsjov seg opp i mange detaljer i styringen av Sovjetunionen. Khrustsjov trodde han hadde peiling på mye forskjellig, og ble dermed personlig ansvarlig for noen tabber som var så store at han til slutt mistet jobben for det. Han stod for eksempel bak utplasseringen av atomraketter på Cuba, som nesten førte til atomkrig i 1962. Alt dette gjorde at de andre i toppledelsen i Sovjetunionen ble enige om at han «gikk av med pensjon» i 1964.

 

Fungerte planøkonomien?

Etter at kommunismen og Sovjetunionen tapte den kalde krigen, har det blitt vanlig å hevde at planøkonomi er feil og dømt til å mislykkes. Det er ikke nødvendigvis helt riktig. Her er noen argumenter for og mot:

Hva fungerte i planøkonomien:

  • Økning i tungindustri: Mellom 1929 og 1939 oppnådde Sovjetunionen det Stalin ville: en enormt rask økning i industriproduksjon når det gjaldt tungindustri, dvs. stål, kull og energi.
  • Planøkonomien skaffet alle jobb. Arbeidsledighet eksisterte ikke i Sovjetunionen.
  • Kvinner i arbeid: Sovjetunionen var det første land i verden hvor det var vanlig og forventet at kvinner var i jobb.
  • Utdannelse: Under Stalin gikk Sovjetunionen fra å være et land av analfabeter til et land hvor så å si alle kunne lese og skrive.
  • Romkappløpet: Sovjetunionen ledet en stund over USA i romkappløpet, de var de første til å sende en satelitt i bane rundt jorda (Sputnik) og første til å sende et mennesket ut i rommet (Juri Gagarin).

 

Hva fungerte ikke i planøkonomien:

  • Alt var sentralstyrt – ingen fikk lov til å tenke selv. Om det du drev med var fornuftig, om du hadde en bedre ide til hvordan ting skulle gjøres, hadde ingenting å si.
  • Ingen konkurranse = ingen nyskaping, ingen «skjerper seg». I kapitalistiske land skjer nyskaping – innovasjon (det å finne opp produkter, nye måter å gjøre ting på) ved at folk får bruke evnene og ideene sine og kan bli rike hvis de får det til. Dette skjer ikke i kommunistiske land.
  • Dette fører til lav produktivitet – folk jobber treigt og dårlig, og ting gjøres på lite effektive måter med lite bruk av ny teknologi.
  • For å få opp produktiviteten, ble folk sendt i fangeleir for forsentkomming eller skulking. Det ble også innført bonus og akkordlønn (lønn per pr. produserte enhet). Dette hjalp ikke noe særlig.
  • Dette førte igjen til at produktene generelt var av dårlig kvalitet.
  • Sløsing/ mangel: Ved at priser, lønninger og produksjon ikke var styrt av tilbud og etterspørsel, ble det produsert for mye av noe og for lite av andre ting. Som regel for lite: folk i kommunistiske land tilbrakte mye tid i kø for å få kjøpt ting.
  • Kommunistiske land prioriterte militær produksjon, og nedprioriterte forbruksprodukter for vanlige folk.
  • Enormt stort og ineffektivt byråkrati: Svært mange mennesker trengtes for å administrere planøkonomien. Dette var mennesker som kunne ha jobbet med noe produktivt.
  • Korrupsjon og svartebørs: Det meste kunne skaffes ulovlig i Sovjetunionen, men da måtte man betale mye høyere pris. Dette gjaldt selv varer det var nesten umulig å få tak i i butikkene. Mange sjefer på fabrikker ordnet råvarer på egen hånd eller forfalsket rapporter om hvor mye de hadde produsert. Alt dette var mulig fordi mange av byråkratene var korrupte. De som ble rike på svartebørshandel og korrupsjon ble senere til den russiske mafiaen og de russiske oligarkene, dvs. de superrike som overtok veldig mye av statsbedriftene etter Sovjetunionens fall.
  • Dårligere levestandard:  Til sammen ga dette betydelig dårligere levestandard enn i Vesten. Den vanvittige bevoktningen av Berlinmuren og andre grenser mot Vesten var et resultat av et behov for å hindre folk i å rømme fra denne fattigdommen.

En vits som ofte ble gjentatt i kommunistiske land var:

De later som de betaler oss, vi later som vi jobber.

Brezjnev: Kommunismen stagnerer, men blir reddet av olje (en stund)

Under Leonid Brezjnev (1963-1983) gikk det ordentlig galt med planøkonomien, og denne perioden er kjent som «stagnasjonsperioden». Produktiviteten falt og falt, skulk, forsentkomming og alkoholisme ble mer og mer utbredt. De fleste sluttet å tro at planøkonomi og kommunismen fungerte bedre enn kapitalismen, eller fungerte i det hele tatt. Likevel fikk folket det litt bedre under Brezjnev fordi Sovjetunionen fra 1973 fikk store oljeinntekter. Slik kunne Sovjetunionen importere forbruksprodukter fra Vesten i stedet for å prøve å lage bra nok produkter selv. Folk opplevde en forsiktig økning i levestandard, og mange eldre husker denne perioden som ganske bra, tross alt.

Leonid Brezjlev lot ting "skli ut" i Sovjetunionen, men folk fikk det likevel litt bedre pga. oljeinntektene på 1970-tallet.

Leonid Brezjlev lot ting «skli ut» i Sovjetunionen, men folk fikk det likevel litt bedre pga. oljeinntektene på 1970-tallet.

Dette var imidlertid katastrofalt på sikt, fordi det gjorde at det ikke ble gjort noe med de store problemene som fantes. Da oljeprisene falt på 80-tallet, fikk Sovjetunionen enorme øknomiske problemer, som til slutt førte til at både Sovjetunionen og sovjetkommunismen ble avskaffet rundt 1990.

Konklusjonen kan være at planøkonomi fungerer til å bygge opp tungindustri, i alle fall hvis det skjer med utstrakt bruk av tvang og terror. Det fungerer også under en krig. Alle land, inkludert Tyskland, USA og Storbritannia, hadde en slags planøkonomi under første og andre verdenskrig.

I et industriland i fredstid fungerer imidlertid planøkonomi dårlig, fordi hindrer innovasjon og fører til lav produktivitet og lav levestandard. Det at planøkonomien fungerte så pass dårlig i praksis er hovedårsaken til Sovjetunionens og kommunismens fall.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *