Klikk her for kortFATTet versjon!
Norge er et parlamentarisk demokrati, og et konstitusjonelt monarki. Fire vanskelige ord, som dette dokumentet skal prøve å få deg til å fatte.
Demokrati, som de fleste vet, betyr folkestyre: det vil si at folket velger hvem som skal styre.
Parlamentarisme er en styreform hvor parlamentet (som i Norge heter Stortinget) bestemmer hvem som skal sitte i regjeringen. Stortinget kan også «kaste» regjeringen hvis de ikke har tillit til at de gjør en ordentlig jobb.
Konstitusjonelt monarki er en styreform hvor man har et statsoverhode som arver «jobben» sin: en konge. Konstitusjonelt vil si at han styrer etter en grunnlov (en konstitusjon, hvis man vil bruke fremmedord), som blant annet definerer hvem som skal ha makt og hvordan. I praksis har kongen svært liten politisk makt i Norge.
Hvordan funker så dette demokratiske, parlamentariske, konstitusjonelt monarkiske styresettet i praksis? Vi begynner med hvordan Norge styres nasjonalt, det vil si det som angår hele landet. Norge har nemlig også lokalt demokrati. Mer om dette senere.
Maktfordeling
Norge er etter grunnloven av 1814 et monarki der makten er fordelt på en lovgivende og bevilgende myndighet: Stortinget, en utøvende myndighet: Regjeringen, og en dømmende myndighet: domstolene.
Kort fortalt er maktfordelingen slik:
Stortinget, den lovgivende makt, vedtar lover, bevilger penger og ilegger skatter og avgifter.
Regjeringen, den utøvende makt, styrer landet etter disse lovene. De foreslår lover og statsbudsjetter). Men det er Stortinget som må vedta disse lovene og budsjettene ved å stemme over dem.
Domstolene, den dømmende makt, dømmer etter de lovene Stortinget har vedtatt; de ilegger straff i straffesaker eller bestemmer hvem som får rett i andre saker (f.eks. der en person eller et firma saksøker noen).
Hvordan velges regjeringen?
Folket velger ikke regjering, de velger hvem som skal være på Stortinget. Men det er folket i valg som indirekte utpeker regjeringen, siden regjeringen utgår fra det/de partiene på Stortinget som har flertall eller styringsdyktig mindretall (dvs. et mindretall som har støtte av partier som ikke blir med i regjeringen). Dette innebærer at stortingsvalg kan føre til regjeringsskifte, men ikke nødvendigvis. Det innebærer også at regjeringsskifte kan komme uavhengig av stortingsvalg, dersom det oppstår en situasjon der en regjering ikke lenger har Stortingets tillit. Da kan enten regjeringen si at den ikke vil styre lenger hvis den ikke får viljen sin i en bestemt sak (det kalles et kabinettspørsmål), eller Stortinget kan stemme over om de har tillit til regjeringen (det kalles et mistillitsforslag).
Flertalls- mindretalls- koalisjons- og ettpartiregjeringer
Noen ganger har en regjering Stortingets flertall bak seg (flertallsregjering) Andre ganger blir det dannet regjeringer som bare har sikker støtte fra et mindretall på Stortinget. En slik regjering (mindretallsregjering) må fra sak til sak søke samarbeid med andre partier på Stortinget, for å få vedtatt sine forslag. Uavhengig av hvilket grunnlag en regjering har på Stortinget, kan den være en ettparti- eller en flerpartiregjering (koalisjonsregjering).
Den nåværende regjering (kalt «den blå-blå regjeringen») er en mindretallsregjering av Høyre og FrP, og er avhengig av støtte fra Venstre og KrF. Disse to partiene har dermed en god del makt, selv om de er utenfor regjeringen. Venstre og KrF har valgt å inngå et formelt samarbeid med regjeringen, slik at Høyre og FrP og disse partiene er blitt enige på forhånd om en del saker.
Mindretallsregjeringer har vært mye mer vanlig i Norge de siste 50 årene. Ett unntak var den forrige regjeringen, ledet av Jens Stoltenberg, som var en flertallsregjering, en koalisjon av Ap, SV og Sp.
169 folkevalgte fra partier og fylker
Alle mennesker i Norge kan ikke være med å styre landet vårt. Derfor velger vi noen for å gjøre det for oss. Hvert fjerde år velger vi 169 representanter til Stortinget, Norges lovgivende forsamling. Valgordningen sørger for at de valgte politikerne representerer både et parti og et fylke. 150 velges direkte fra fylkene, 19 er “utjevningsmandater” (hvis noen partier har mange stemmer i mange fylker men ikke nok til å få inn ”en helt” representant fra noen av dem).
Det er IKKE slik at det i Norge er en person = en stemme. Antallet mandater pr. fylke avgjøres av folketall og areal. Store fylker med liten befolkning kommer dermed bedre ut enn små fylker med stor befolkning. Dette gjør at stemmene til folk i Finnmark teller mye mer enn stemmene til folk i f.eks. Oslo og Akershus.
Makt i de lukkede rom
Møtene i partigruppene og fagkomiteene er blant de viktigste i Stortinget. Da er det kanskje underlig at møtene her er lukket. Offentligheten får normalt ikke vite hvilke partier og representanter som ga etter, og hvilke som ”vant”. I arbeidet med å bli enige om lovforslag og budsjetter er partiene nødt til å inngå kompromisser, dvs. å bli enige om løsninger som ingen av partiene egentlig ønsker, men som et ”blandingsforslag” som er akseptabelt for et flertall av partiene. Det er også ganske vanlig med noe som kalles hestehandel. Dette ordet betyr en avtale om at et parti stemmer for et forslag til et annet parti, mot at det andre partiet stemmer for et forslag fra det første partiet. KrF kan for eksempel stemme for et forslag fra Ap om skole, mot at Ap støtter et forslag fra KrF om alkoholpolitikk.
Byråkratiets makt
Mye av prosessen med å lage selve lovforslagene foregår i departementene. Det finnes mange departementer for alle viktige deler av samfunnet, f.eks. Landbruksdepartementet, Olje-og Energidepartementet og Kunnskapsdepartementet. Departementene er ledet av en statsråd (en minister som er med av regjeringen). Under statsråden er det noen få andre politikere fra statsrådens parti og hundrevis av mennesker som jobber fast i departementet. Disse byråkratene fortsetter å jobbe i departementene selv om regjeringene skifter. Ofte har de mer fagkunnskap og erfaring enn statsrådene, og de har derfor ganske stor makt over hvordan statsråden styrer, og hvordan lovene blir seende ut.De fleste talene som ministrene holder er til og med skrevet av dem.
Kilder: www.regjeringen.no og Cappelen Damms bok ”Politikk og Makt”, med noe oppdateringer, forenklinger og tilleggsforklaringer (og diagrammer).
Ordliste:
| Monarki | Kongedømme, keiserdømme, fyrstedømme og lignende |
| Mandat | Her: stortingsrepresentant, person valgt inn på Stortinget |
| Å bevilge | Å bestemme at det skal brukes penger på noe |
| Å vedta | Å bestemme for å støtte noe etter å ha hatt en avstemming om det (for eksempel en lov eller et budsjett) |
| Statsbudsjett | En oversikt over hva staten skal bruke penger på og hvilke skatter og avgifter det skal være neste år |
| Flertallsregjering | Regjering der partiene i regjeringen til sammen har flertall i Stortinget |
| Mindretallsregjering | Regjering der partiene i regjeringen ikke har flertall i Stortinget, men er avhengig av støtte fra andre partier fra sak til sak |
| Koalisjonsregjering | Regjering som består av mer enn ett parti |
| Kabinettspørsmål | En situasjon der regjeringen gir beskjed om at hvis ikke den får Stortingets støtte i en sak (for eksempel et lovforslag), så vil den gå av. |
| Mistillitsforslag | Et forslag i Stortinget om å erklære at Regjeringen ikke har støtte i Stortinget og må gå av. Går til avstemming. Hvis forslaget for flertall, må regjeringen gå av. |
| Kompromiss | Et forslag som er en blanding av meningene til flere personer/partier, og som alle aksepterer (selv om ingen egentlig vil ha det akkurat sånn) |
| Hestehandel | En avtale der to eller flere partier blir enige om at ”hvis dere støtter oss på dette, støtter vi dere på det andre”. |
| Departement | De som jobber under en statsråd (minister). |
| Byråkrat | Person som jobber i stat eller kommune med å forberede eller forvalte statens lover og avgjørelser. Disse er altså ikke valgt, men ansatt. |