1. Styresett
Hvordan et land styres er en svært viktig årsak til at ett land har gjort det bra økonomisk, mens ett annet fortsatt er fattig. Ikke minst kan styresett forklare mange av de andre forholdene som også er årsaker til rikdom/ fattigdom: mangelfull utdanning, dårlig infrastruktur og så videre.
Dårlig og bra styresett kan påvirke et lands økonomiske utvikling på følgende måter:
a) Inkluderende vs. utsugende styresett og institusjoner
b) Statlig kontroll eller mangel på kontroll
c) Økonomisk system: planøkonomi, blandingsøkonomi, markedsøkonomi
a) Inkluderende vs. utsugende styresett og institusjoner
De fleste styresett opp igjennom historien har blitt «designet» slik at de skal være bra for noen få, dvs. dem som styrer og deres gruppe. Alt er innrettet slik at kongen/ diktatoren/ presidenten, toppolitikere og deres familier, adelen eller noen få rike skal få masse penger og mulighet til å tjene penger på bekostning av flertallet. Dette fenomenet kaller forfatteren James Robinson «extractive institutions», som vi kan oversette med «utsugende institusjoner».
I noen samfunn har man derimot klart å tvinge gjennom institusjoner som gjør det mulig for mange å gjøre suksess og delta i økonomien, og også være med å bestemme. Dette er mulig ved at næringslivet må følge lover og regler, og lover blir håndhevet. Disse landene har fått det man kan kalle inkluderende institusjoner. . De landene som har fått til dette, har blitt de rike, velfungerende landene, de førstnevnte er nesten alltid fattige, og jo mer ekstremt utsugende styresettet er, jo fattigere er som regel landet.
| Inkluderende institusjoner og ordninger Fritt arbeidsmarked Konkurs (bedrifter som ikke lønner seg, forsvinner, ressurser og ansatte kan brukes på noe annet og bedre) Anbud (at flere firmaer konkurrerer om oppdrag for det offentlige) Patenter (oppfinneren får enerett til å tjene penger på en oppfinnelse, mot at beskrivelsen blir offentlig kjent) Fri konkurranse, konkurranselovgivning (ikke lov med monopoler) Rettsstat, kontrakter og lover blir håndhevet Likhet for loven Alles eiendomsrett blir respektert |
Utsugende institusjoner og ordninger Slaveri, tvangsarbeid, livegenskap (at bønder er storbondens eiendom) Staten støtter noen bedrifter og sørger for at de klarer seg, gjerne ved å hindre konkurranse. Statlig/ kongelig tillatelse til å drive noe Korrupsjon – man kan betale seg til fordeler Nepotisme – man får fordeler hvis man kjenner noen (gode jobber, tillatelser, utfall av rettssaker, kontrakter med det offentlige) Monopoler – et firma dominerer totalt innenfor et område Det finnes lover, men det er mennesker med makt som bestemmer. Noens eiendomsrett blir respektert, men ikke alles |
Et land med et utsugende styresett vil ofte oppleve at selv om noen nye mennesker får makten, blir resultatet like mye utnytting. Det ser man f.eks. ved avkoloniseringen i Afrika og Asia, hvor de utsugende kolonistyrene ble avløst av diverse regimer i de nye uavhengige statene som var like utsugende. Siden det er ekstremt stor fordel å være blant dem som har makten i et slike samfunn, skjer ofte maktskifter med vold – statskupp, opprør og borgerkrig.
Hvis det å innføre et inkluderende styresett vil føre til at et land blir rikere, hvorfor gjør ikke flere land det? Svaret er dessverre at det ikke er i de styrendes interesse at nye grupper begynner å delta i økonomien og få suksess. Det kan true rikdommen og maktposisjonen til den nåværende eliten.
Oppsummert: i et land med utsugende styresett vil det ikke være noe vits i å prøve å få suksess ved å jobbe hardt og komme opp med nye ideer. Alle ordningene i samfunnet er rettet inn på å stoppe deg, og beskytte firmaer og personer med makt. Dermed forsetter landet å være fattig.
Les mer om inkluderende vs. utsugende styresett her.
b) Statlig kontroll eller mangel på kontroll
Det er svært viktig at staten (myndighetene) har kontroll over hele sitt territorium. Staten må ha monopol på visse typer maktbruk innenfor et område. Det viktigste: Monopol på lovlig vold (fengsling, henrettelse, bøter/konfiskering). Det må ikke finnes noen konkurrenter til staten når det gjelder for eksempel å holde lov og orden, dømme og straffe eller sørge for innbyggernes sikkerhet med militærstyrker.
Der hvor staten har begrenset eller ingen makt, er det umulig å skape økonomisk utvikling, fordi ingen av de inkluderende institusjonene kan etablere seg, og det er umulig å kreve inn skatt for f.eks. å bygge veier og skoler og det er svært dårlig sikkerhet. Høy kriminalitet kan også gjøre det vanskelig og risikofylt å bygge opp et vellykket firma, fordi du alltid risikerer at noen stjeler eller ødelegger, eller f.eks. at organisert kriminalitet skal ha beskyttelsespenger. Utenlandske firmaer vil i hvert fall holde seg langt unna.
Mange stater i dag opplever at deler av landet kontrolleres av f.eks. geriljastyrker og opprørsbevegelser. Dette gjelder f.eks. Ukraina. I noen land bestemmes mye av organisert kriminalitet, f.eks. Mexico og Colombia.
De landene nesten uten statlig makt i dag , kalles failed states («mislykkede stater»; Somalia, Afghanistan, Libya). De er blant de fattigste i verden.
c) Økonomisk system: planøkonomi, blandingsøkonomi, markedsøkonomi
Kapitalisme/(ny)-liberalisme: Økonomien styrer seg selv.
Da England dannet de inkluderende økonomiske institusjonene (se over) på fra 1700-tallet og utover, gjorde de gradvis økonomien til den frieste i verden: hvem som helst kunne i teorien starte et firma, ta patenter, saksøke større firmaer og vinne, og utkonkurrere etablerte firmaer. Staten blandet seg minst mulig inn i økonomien, den skulle styre seg selv. Det var dette økonomen Adam Smith kalte «den usynlige hånd» – markedet, gjennom tilbud og etterspørsel, regulerte seg selv. Dette kalles markedsøkonomi, kapitalisme eller liberalisme. Etter hvert ble det også frihandel med resten av verden, dvs. Storbritannia avskaffet stort sett toll på import.
Les mer om (ny)liberalismen her.
Land som var tidlige ute med å innføre markedsøkonomi, er blant de rike landene i dag. Imidlertid førte den raske industrialiseringen og den «rene» kapitalismen til masse menneskelig lidelse. Arbeiderne slet med svært lange arbeidsdager, svært lav lønn og elendige, farlige arbeidsforhold. Løsningen ble derfor, i følge Karl Marx og kommunistene, at arbeiderklassen tar makten fra overklassen og innfører et samfunn basert på rettferdighet: det kommunistiske samfunn. Dette samfunnet har ikke blitt virkelighet, men i 1917 skjedde den russiske revolusjon, og det ble innført…
Planøkonomi: Økonomien planlegges av staten.
Planøkonomi går ut på å erstatte markedsøkonomiens «usynlige hånd», med sine svingninger, tilfeldigheter og sosiale urettferdighet, med en økonomi der alt er planlagt «vitenskapelig»: all produksjon, alle priser, alle lønninger, hvor ting skal produseres, hvordan ting skal produseres og hvor mye. Det er Stalin som forbindes med planøkonomi slik vi kjenner den.
Dette systemet fungerte på sitt eget, brutale vis til å tvangsindustrialisere Sovjetunionen på 1930-tallet, men den raske veksten i begynnelsen ble raskt erstattet av stagnasjon, lav produktivitet, lav kvalitet og kroniske forsyningsproblemer. Årsaken er at planøkonomien «dreper» nyskapning, siden ingen får lov til å bestemme noe selv, og i alle fall ikke tjene penger på nye produkter eller å gjøre ting på smartere måter. Planøkonomiens fiasko regnes som hovedårsaken til at kommunismen og Sovjetunionen tapte den kalde krigen.
Land som har gått gjennom en periode med kommunisme har derfor ikke endt opp blant de rikeste landene, men har i alle fall fått bygget opp en industri og ofte også et brukbart utdanningssystem. Dessverre har ofte verdiene i disse landene endt opp i hendene på en liten, styrtrik elite, på bekostning av resten av befolkningen. Korrupsjon og nepotisme (at man får fordeler gjennom vennskap og familiebånd) er utbredt. Dette er spesielt tilfelle i de tidligere Sovjet-statene (Russland, Ukraina m.fl.)
Blandingsøkonomi: Markedsøkonomi med statlig styring og velferdsstat.
Fra 30-tallet begynte mange land å innføre en blanding av kapitalisme og sosialisme, såkalt blandingsøkonomi. Det var ikke bare Marx som så på den liberalistiske økonomien på 1800-tallet som veldig urettferdig for arbeiderklassen. I land med demokrati vokste det frem politiske partier for arbeiderklassen, som Arbeiderpartiet i Norge og Labour i Storbritannia. De kjempet frem rettigheter og velferdsordninger for arbeiderklassen, som trygder og pensjoner, maksimumslengde på arbeidsdagene, kollektiv forhandling om lønn, streikerett m.m. Alt dette innebærer at staten må gripe inn i økonomien; flere regler, mer skatt.
På 1930-tallet gikk den kapitalistiske/ liberalistiske økonomien på en kjempesmell: den store depresjonen. Hva skulle staten gjøre med dette? Svaret fra den britiske økonomen John Maynard Keynes var at staten skulle gripe aktivt inn i økonomien ved å bruke penger. Firmaer skulle reddes fra konkurs, store byggeprosjekter skulle startes for å få folk i arbeid, økonomien skulle styres slik at landet kom seg på beina. Denne oppskriften ble fulgt på ulike måter av så forskjellige folk som Franklin D. Roosevelt og (faktisk!) Adolf Hitler. Barack Obama gjorde noe lignende etter finanskrisen i 2008.
Blandingsøkonomi forbindes gjerne med at det er markedsøkonomi og konkurranse, med også en god del reguleringer og statlig innblanding. Det gjelder f.eks. på lønn, arbeidsforhold og miljø. Noen næringer mottar subsidier (pengestøtte) og noen næringer og firmaer er eid av staten, f.eks. innen energi og infrastruktur. Land med blandingsøkonomi har ofte praktisert proteksjonisme, dvs. toll på utenlandske produkter for å gjøre det enkelt for landets egen industri. Det vanligste er at land er for proteksjonisme for næringer som ikke er konkurransedyktige, men for frihandel for næringer hvor landet selv gjør det bra. I Norge har vi f.eks. proteksjonisme for jordbruksprodukter som kjøtt og ost, men frihandel for fisk og industriprodukter
De aller fleste land i verden har en eller annen form for blandingsøkonomi. Det er imidlertid ganske stor forskjell på «blandingsforholdet»: i f.eks. USA er det veldig mye liberalisme i forhold til sosialisme, mens Norge har større innslag av sosialisme.
Går vi litt tilbake i tid, var de fleste land mye mer preget av statlig innblanding og proteksjonisme enn nå. Alle de landene som er rike industriland i dag, har hatt proteksjonisme i den viktige perioden da de bygget opp sin egen industri. Det eneste unntaket et Storbritannia, men de var jo det første industrilandet i verden og hadde omtrent ingen konkurranse i begynnelsen.
Oppsummert:
Land som har fått på plass inkluderende styresett, som er til fordel for folk flest, har blitt rike.
Land som har utsugende styresett, som er til fordel for noen få og utelukker folk flest, har forblitt fattige.
Land hvor staten ikke har full kontroll over hele sitt territorium, er fattige.
Land som tidlig fikk markedsøkonomi, er rike.
Land som har vært gjennom en periode med kommunisme og planøkonomi er fattigere, og preges ofte av en liten gruppe ekstremrike.
Land som er rike, har ofte innført blandingsøkonomi og velferdsstat, men det kan diskuteres om dette er en årsak til eller en konsekvens av rikdom.
Konsekvenser av dårlig styresett
Mange av årsakene til fattigdom skyldes på forskjellige måter dårlig styresett:
- lave skatteinntekter, og dermed…
- dårlig skolesystem, dårlig infrastruktur, dårlig helsevesen
- politisk ustabilitet, fordi et utsugende styresett gjør at det alltid er mange som ønsker å styrte regimet
- høy kriminalitet
- uforutsigbar situasjon når det gjelder lover og regler (mange unødvendige reguleringer, mange lover som ikke blir fulgt opp, nødvendig å bestikke folk for å kunne drive)
- … og dermed nytter det ikke å prøve å gjøre suksess ved å opprette en ny bedrift
- …og dermed holder utenlandske bedrifter seg langt unna når de velger hvor de skal etablere seg.