Hvordan bør et samfunn styres?

Hvordan bør et samfunn styres? Mange tenkere, filosofer og politikere har hatt mange ulike tanker om dette. Veldig mange av dem levde i Opplysningstiden, på 1700-tallet, en periode hvor kunnskap og fornuft stod i sentrum. Her er de viktigste spørsmålene – og forskjellige forslag til svar. 

Naturtilstanden – livet uten en stat

Slik det er i dag, bestemmer myndighetene utrolig mye over deg. De bestemmer at du skal gå på skole – du kan ikke velge. De bestemmer om du får kjøre Airwheels, om du får kjøpe Ray-Ban-kopier, om du får bygge et nytt hus på din egen tomt og hvordan det skal bygges og se ut. Hvis du tjener penger, må du betale skatt. Hvis du kjøper noe, må du betale avgifter. Hvis du kjøper det fra utlandet, må du betale toll. Overalt er vi omgitt av et nett av lover og regler som begrenser vår frihet til å gjøre som vi vil.

Hadde det ikke vært deilig å levd i fullstendig frihet, uten lover og regler som andre har bestemt? Være sin egen sjef, kjøre sin egen greie? Burde ikke spørsmålet i overskriften heller vært «trenger et samfunn å styres»? Filosofer og tenkere er ikke enige i dette spørsmålet.

Noen er optimister, og mener en slik tilstand hadde vært bra. De fleste politiske tenkere mener imidlertid at naturtilstanden er (eller ville vært) forferdelig. Den engelske filosofen Thomas Hobbes skrev at menneskets liv i naturtilstanden vil være  «nasty, brutish and short» – grusomt, dyrisk og kort.  Grunnen er at mennesker er egoistiske og villige til å kjempe mot andre for å få det de vil. I naturtilstanden, dvs. uten stat/ myndigheter – altså uten noen som styrer, blir det blir det alles krig mot alle.

Det finnes eksempler på samfunn uten statsmakt i dag. Det er ikke hyggelige steder. I deler av land som Somalia og Afghanistan finnes ikke noen statsmakt, men det vil ikke si at alle har full frihet over sine liv. Snarere tvert imot. Noen dominerende menn – krigsherrene –  styrer over resten ved hjelp av våpen, ekstrem vold og trusler. I situasjoner hvor det ikke finnes en statsmakt, blir altså resultatet den sterkestes makt – bøllestyre og en evig krigstilstand.

Samfunnskontrakten

De første stater oppstod antakelig nettopp slik: ved at en krigsherre (høvding, konge eller lignende) fikk fullstendig kontroll over et område, og tvang folk til å gi fra seg frihet og penger/ mat/ verdier mot at de var beskyttet fra andre krigsherrer. Menneskene  opplever at det å være beskyttet av en bølle tross alt er bedre enn naturtilstanden!

I alle samfunn med myndigheter kan man tenke at det finnes en avtale – en kontrakt mellom myndighetene og innbyggerne. Kontrakten går ut på ca. dette:

Vi (folket) går med på å gi fra oss en del av friheten og makten over vårt liv, mot at dere (myndighetene) sikrer våre rettigheter, frihet, liv og sikkerhet, og sikrer at vi bor i et land som gir oss muligheten til å leve et godt liv.

Hvis folket føler at staten ikke holder sin del av denne avtalen, blir resultatet gjerne at de prøver å bytte ut styresettet: demonstrasjoner, kupp, revolusjon eller borgerkrig.

Eksempler kan være at det går veldig dårlig med økonomien (sult, høy arbeidsløshet), svært høy kriminalitet, svært høy korrupsjon (dvs. at ansatte i stat og kommuner tar penger for f.eks. å la noen gjøre noe ulovlig) eller maktmisbruk fra myndighetenes side.

Naturlige rettigheter (menneskerettigheter)

En svært viktig idé fra Opplysningstiden er at alle mennesker har lik verdi og har visse naturlige rettigheter fordi de er mennesker. I dag kalles disse rettighetene menneskerettigheter. De viktigste er retten til liv, trygghet, likhet for loven (ikke bli diskriminert) og ytringsfrihet (friheten til å si/ skrive/ mene hva du vil). Mange inkluderer også eiendomsrett (retten til å eie noe).

Særlig ytringsfrihet er veldig viktig for demokratiet. For at noen skal kunne stemme og delta i demokratiet, må de både få informasjon om hva som skjer, og få lov til å si hva de vil om det. Som den franske filosofen og forfatteren Voltaire (kanskje) har sagt:

«Jeg er helt uenig i alt du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det.»

Folkesuverenitetsprinsippet

Før Opplysningstiden var det ganske selvsagt at retten til å styre et land ligger hos den som hadde makten, det ville stort sett si en konge. Grunnen var at kongen på en eller annen måte «eide» landet, han hadde suvereniteten.

Suverenitet betyr statens kontroll over et land/ folk. Det viktigste er statens enerett på «lovlig vold» (straff som fengsel, bøter, dødsstraff). Denne makten skulle altså kongen ha. Forklaringen var at Gud hadde gitt ham denne makten – han var «konge av Guds nåde».

Opplysningstidens filosofer, derimot mente at makten til syvende og sist skulle være hos de som bor i landet – folket. Folkesuverenitsprinsippet er prinsippet at det er folket som skal ha makten i et land.

Representativt demokrati – folket velget makthaverne

Hvordan skal så folket i praksis ha makten? Noen spørsmål kan avgjøres ved at alle voksne stemmer over dem i folkeavstemninger. Dette kalles direkte demokrati.  I Norge har det skjedd noen få ganger; i 1905 var det en folkeavstemning om Norge skulle gå ut av unionen med Sverige og om Norge skulle bli kongedømme, og i 1973 og 1994 var det folkeavstemning om Norge skulle bli medlem av EU. I Sveits har de svært ofte folkeavstemninger, spesielt i lokale spørsmål.

Imidlertid er det ikke praktisk mulig at alle er med å bestemme hele tiden. Løsningen er representativt demokrati. Det går ut på at det velges representanter – politikere som har som jobb å sette seg inn i saker og  sammen med andre bestemme hva som skal gjøres. De bestemmer på vegne av oss – de representerer oss.  Det vanlige er at det velges et visst antall representanter fra hver landsdel.

Maktfordelingsprinsippet – hvorfor makten må deles

La oss si at folket hadde valgt en politiker som fikk lov til ha all makt i fire år.  All makt – han eller hun hadde en helt ubegrenset makt til å bestemme. La oss si at denne allmektige politikeren er DEG. La oss bruke den onde delen av kreativiteten vår og tenke hvilke muligheter som ligger i dette. Du kunne:

• Innføre en lov som sier at alle som skal selge noe som helst til utlandet, må gjøre det via noe som heter Eksportrådet, og betale 10% av de selger til dette rådet. Dette Eksportrådet eies av deg…
• Bestemme at dine familiemedlemmer får toppjobber i staten eller i store firmaer.
• Bestemme at det skal bare finnes ett mobilselskap, nemlig det som eies av broren din. Alle de andre må legge ned.

Du ser sikkert at et slikt styre kunne raskt blitt veldig uheldig for et land og innbyggerne der. Så da kunne de vel bare velge en annen leder i neste valg? Nei da, hvis du har all makt, er det lett å hindre det:

• Du kan stenge aviser og TV-stasjoner som skriver og sier negative ting om deg.
• Hvis det finnes populære politikere som er mot deg og din politikk, kunne du få dem fengslet eller drept.
• Innføre en lov som sier at du er president til du dør.
• Innføre en lov som sier at du utpeker hvem som skal lede landet etter deg.

Å ha all makt gjør altså at demokratiet blir umulig, selv om den som har all makt er valgt av folket. Derfor trenger man å dele opp makten, så ikke en person eller gruppe av personer har all makt. Den opplysningsfilosofen som særlig var opptatt av dette, het Montesquieu. Maktfordelingsprinsippet går ut på at makten skal deles i tre:

• en utøvende makt (regjering/ president)
• en lovgivende makt (Stortinget/ parlamentet/ Kongressen)
• en dømmende makt (domstolene, med Høyesterett på topp). Politiet er en del av den dømmende makt.

Dette prinsippet gjør at de som vedtar lovene, ikke er de som tolker dem og dømmer etter dem. De som styrer landet til daglig – regjeringen – må styre etter lovene vedtatt av den lovgivende makt. Når folk blir dømt og straffet, skjer det etter lover vedtatt av den lovgivende makt. Hvis regjeringen eller Stortinget bestemmer noe eller gjør noe som er i mot lovene, kan de ble dømt av den dømmende makt.

Hvorfor man trenger en grunnlov

Alle disse ordningene kunne man jo tenke seg at en lovgivende makt kunne endre til sin fordel, for eksempel ved å gjøre det mye vanskeligere for nye partier og politikere å komme til makten, eller generelt endre «spillereglene». Derfor har så å si alle demokratier en grunnlov hvor alle disse tingene står, og den skal være veldig vanskelig å endre. O Norge må et forslag først fremmes i Stortinget i løpet av de tre første årene av en stortingsperiode. Deretter må forslaget behandles av et nytt Storting etter et valg, og minst to tredjedeler av representantene må være til stede og stemme for det, med minst to tredjedeler av disse som stemmer for. Det skal veldig mye til! 

Valg er ikke nok!

Det finnes mange diktatorer i historien som har kommet til makten i et demokratisk valg, og som så har fått all makt ved at maktfordelingsprinsippet har blitt brutt. Det meste kjente eksempelet er Adolf Hitler. Russlands Vladimir Putin har også fått makt nesten som en diktator ved at han kontrollerer domstolene. I de siste årene har land som Ungarn og Polen opplevd at presidenten eller parlamentet har tatt mer kontroll over domstolene, og sørger for at domstolene dømmer slik presidenten eller parlamentet vil. President Trump i USA har også blitt kritisert for sine angrep på uavhengige domstoler og tendensen til å grabbe til seg makt som egentlig skal være hos Kongressen, for eksempel når det gjelder toll. Det er altså mye mer enn valg som skal til for at land kan si at styret er helt demokratisk.

Her er en artikkel om det:

Hva må til for at et land skal kunne kalles helt demokratisk?