«Das Augusterlebnis»: Tyske soldater får blomster og lykkeønskninger fra jenter og kvinner
Da første verdenskrig brøt ut, forventet alle stormaktene en rask krig, og en rask seier. Slik gikk det absolutt ikke. Utdaterte ideer og det teknologiske nivået i 1914 forklarer hvorfor det gikk så galt, og hvorfor første verdenskrig ble en skyttergravskrig.
– Hurra, det blir krig!
Det er ganske vanskelig for oss å fatte, men da krigen brøt ut i august 1914, var det mange som jublet og var fulle av patriotisk begeistring. Dette gjaldt ikke bare i Tyskland, men i alle de krigførende landene. Slik beskriver en ung soldat stemningen:
De timene den gangen syntes jeg gjorde meg fri for en plagsom følelse hadde hatt fra ungdommen. Jeg skammer meg heller ikke i dag for å si at jeg overveldet av begeistring falt på kne og takket Gud av hele mitt hjerte fordi han hadde gitt meg den lykken å få leve i denne tiden. En frihetskamp hadde brutt ut, mektigere enn noen gang for på jorda: for straks skjebnen hadde satt hjulet i gang, tok det også til å demre for den alminnelige mann at det denne gangen gjaldt noe mer enn Serbia eller Østerrike, det gjaldt være eller ikke være for den tyske nasjon.
Den unge soldaten var Adolf Hitler. Han kjempet som tysk soldat i første verdenskrig, og sitatet over er fra hans bok «Mein Kampf». Faren for storkrig hadde ligget som en mørk sky over Europa lenge, og når den endelig var der, føltes det kanskje som en lettelse, omtrent som luften blir friskere når tordenvær endelig kommer. Folk ante bare ikke hva slags tordenvær som skulle komme.
– Angrep = seier
Imidlertid var det en mye viktigere grunn til begeistringen: både militære ledere og folk flest forventet en kort, ærerik krig hvor deres land vant. Det var lenge siden sist det hadde vært en stor krig, og krigen folk forventet, var en helt annen en den de fikk. La oss se på hvorfor.
Hvorfor Schlieffen-planen ikke lyktes
Schlieffen-planen var Tysklands plan for å overleve en krig på to fronter: Frankrike og Russland. Den gikk ut på å først ta det ene landet, så det andre. Omtrent som en fyr i en bar som vet det blir slåsskamp, tenkte Tysklands militære ledere at den eneste måten å vinne på, er å slå først, og slå hardt. Derfor gikk planen ut på først et lynraskt kjempeangrep mot Frankrike, gjennom Belgia, i en stor grabbebevegelse rundt Paris. Detter et kjempeangrep mot Russland når Frankrike var slått.
Grunnen til dette var at Russland var et stort land med dårlig jernbanenett og dårlig organisering, og tyskerne antok at Russland ville bruke lang tid på å mobilisere (få soldater og utstyr på plass og gjøre militæret klart til kamp). Frankrike måtte slås på seks uker, ellers røyk hele planen.
Og den røyk. Grunnen er at tyskerne baserte seg på antakelser som viste seg å være feil:
- Belgia vil ikke yte særlig motstand
- Storbritannia vil ikke gå til krig «pga. et ord, en papirlapp» (traktaten som sikret Belgias nøytralitet)
- Russland vil mobilisere svært sent (seks uker)
- USA vil holde seg utenfor krigen
Alt dette var feil. Belgierne stod imot, kjempet, sprengte broer og jernbaner og sinket tyskerne så godt de kunne. Storbritannia erklærte krig pga. Belgia og Russland mobiliserte mye raskere enn beregnet, så Tyskland måtte holde en del av styrkene sine der. Takket være alt dette, stanset tyskernes fremmarsj noen få mil fra Paris. Soldatene kunne faktisk se Eiffel-tårnet i det fjerne. Da begynte begge sider å grave seg ned i skyttergraver, og første verdenskrig ble den krigen vi kjenner. Da USA blandet seg inn i 1917, var tyskernes nederlag garantert.
Angrip, angrip – med røde bukser og hester!
Hvorfor franskmennenes plan XVII feilet.
Franskmennenes plan for å slå Tyskland var mye mindre detaljert og spesifikk. Den var basert på ett eneste prinsipp: angrep er det beste forsvar. Angrep er det eneste som er tøft og mandig. Forsvar er for feiginger. Den som angriper med den sterkeste viljen og «ånden» vil vinne.
I det hele tatt hadde den franske militæret mange gammeldagse ideer som viste seg å være katastrofale:
- Knallrøde bukser er fremdeles en god ide i en moderne krig. Man må jo ha litt stil!
- Kavaleri (soldater til hest med sverd) er fremdeles en god ide i en moderne krig
- Kun angrepskrig er tøft og mandig
- Forsvarsvåpen som maskingevær og utstyr for å grave skyttergraver er for feiginger
- Tyskland vil ikke bruke reservestyrker ved fronten
Planen som kaltes Plan 17 (Plan XVII) gikk rett og slett ut på å kjøre på med hester, røde bukser og fransk «ånd» gjennom Alsace-Lorraine, de provinsene tyskerne tok i 1870, og deretter invadere resten av Tyskland helt til Berlin.
Plan XVII viste seg å være en helt katastrofal strategi, som kostet hundretusenvis av franske soldater livet. Da franske soldater invaderte Alsace-Lorraine, ble de meiet ned av tyske maskingevær og artilleri i ufattelig antall. Den 22. august ble 27.000 franske soldater drept på ett døgn! Mens de var i ferd med å bli massakrert, fikk de franske styrkene stadig beskjed om å kaste seg ut i nye selvmorderiske angrep, i stedet for å konsentrere seg om forsvar eller trekke seg tilbake.
Frankrike fikk seg en veldig dyrekjøpt lærepenge, og i løpet av høsten hadde de også havnet i skyttergraver med uniformer i en dus, blågrå farge.
Teknologien forklarer hvorfor ble første verdenskrig en skyttergravskrig
Hovedårsaken til at første verdenskrig ble en skyttergravskrig, var det teknologiske nivået i 1914. Akkurat rundt 1914 var rask fremrykking umulig. For å vinne en krig, må man rykke fremover og overmanne fienden. Hvordan gjør man det?
Før 1914 Hester |
Første verdenskrig ?? Hester ble drept av maskingevær. |
Etter første verdenskrig
|
Før 1914 brukte man soldater til hest, såkalt kavaleri. Etter første verdenskrig brukte man pansrede biler og tanks (som ble funnet opp under første verdenskrig) og fly. Men under første verdenskrig ? Hester var blitt ubrukelige på grunn av maskingeværer og kanoner. Tanks, biler og fly var i praksis ikke oppfunnet ennå. Skulle man rykke frem, måtte soldatene rett og slett bruke beina.
Forsvarsvåpen var blitt mye dødeligere
Annen militærteknologi var derimot enormt mye kraftigere og bedre enn før. Dette gjaldt spesielt våpen for å drepe og ødelegge fra avstand. Svært ødeleggende artilleri, kanoner med både eksplosive granater og splintgranater. Disse kanonene var tunge og svært vanskelige å flytte på. Det betydde at de først og fremst var forsvarsvåpen
Maskingeværet var funnet opp på midten av 1800-tallet, men hadde blitt forbedret mye i tiårene før 1914. I 1914 kunne de spytte ut 600 kuler i minuttet. Men i likhet med kanonene, var de tunge og umulige å gå med. De måtte bl. a. kjøles ned med vann. Det altså utelukkende et forsvarsvåpen, og meiet ned angripende soldater i millionvis.
Et annet «våpen» som var et dødelig effektivt forsvarsvåpen var noe så vanlig og ikke-militært som piggtråd. Piggtråd i store vaser sinket soldater som angrep, slik at de ble skutt mens de forsøkte å kutte gjennom, eller de ble sittende fast.
Slaget ved Marne – første verdenskrig blir stillingskrig og blodbad
Feilslåtte angrepsplaner og teknologi som favoriserte forsvar, ikke angrep, førte altså til at Vestfronten i første verdenskrig ble den meningsløse kjøttkverna hvor millioner av menneskeliv gikk tapt for å komme noen få kilometer lenger frem. Tyskernes raske fremmarsj ble stoppet i september 1914 ved slaget ved Marne-elven. I dette slaget, som franskmennene kjenner som «miraklet ved Marne», satte britene og franskmennene inn alt de hadde av krefter, inkludert taxiene i Paris, som ble brukt til å frakte flest mulig soldater frem til slagplassen. Her ble tyskerne drevet tilbake, og skyttergravskrigen begynte. Etter dette klarte ingen av sidene å flytte fronten mer enn noen kilometer, uansett hvor mange unge menn som ble ofret.
Mange historikere mener at slaget ved Marne egentlig er det aller viktigste i første verdenskrig. Forfatteren Barbara Tuchman, i boken The Guns of August, en klassiker innen første verdenskrig-litteratur, sier det slik:
«Etter slaget ved Marne-elven vokste krigen og spredte seg helt til den dro med seg landene på begge halvkuler, og viklet dem inn i et mønster av verdenskonflikt som ingen fredsavtale kunne løse. Slaget ved Marne var ett av de store, avgjørende slagene i verdenshistorien, ikke fordi det avgjorde at Tyskland til slutt ville tape eller de allierte til slutt vinne, men fordi det avgjorde at krigen kom til å fortsette. ”Vi kan ikke se oss tilbake”, sa den franske general Joffre til styrkene kvelden før slaget. Etterpå var det ingen vei tilbake. Landene var fanget i en felle, en felle som ble lagt de første tretti dagene av slag som ikke klarte å avgjøre krigen, en felle som det ikke var, og ikke siden har vært, noen vei ut av.»
Hennes poeng er altså at det viktige er at dette slaget betydde at krigen kom til å fortsette. Det ble ikke noen rask krig hvor en av siden vant. Det ble fire år med gjørme, giftgass og nedslakting og kostet millioner av menneskeliv. Både i Frankrike, Tyskland og Storbritannia ble store deler av den generasjonen gutter og menn mellom 18 og 30 år enten drept eller sterkt handicappet. I Frankrike, som var hardest rammet, ble seks av ti menn mellom 18 og 28 ble enten drept eller varig skadet.
Den bitterheten dette skapte, sørget for at verden havnet i en tilstand av permanent konflikt – siden kom annen verdenskrig og den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, og alle de mindre krigene som fulgte av det. Denne konflikttilstanden – denne fellen – varte i alle fall frem til Sovjetunionens fall i 1991.
Så første verdenskrig er 1900-tallets urkatastrofe. Omtrent alt annet som skjedde på 1900-tallet kan spores tilbake til den.
