Den kalde krigen / Ideologier / Samfunnsfag

Kommunismen i teori og praksis

Marx,_Engels,_Lenin,_Stalin_(1933)

Kommunismens helter: Marx, Engels, Lenin, Stalin. Ikke til stede: Mao

Når man skal svare på spørsmålet «hva er kommunismen», er det nyttig å skille mellom hva kommunismen er i teorien (som ideologi), og hva en er/var i praksis (som styringssystem). 

Kommunismen i teorien

Kommunismen er en ideologi, dvs. en «pakke» med tanker og teorier om hvordan samfunnet fungerer og hvordan samfunnet burde styres. Denne ideologien ble «oppfunnet» på 1800-tallet, først og fremst av Karl Marx. Han skrev tunge akademiske bøker om hvordan kapitalismen fungerte på 1800-tallet og hva som forklarer hvordan ting forandrer seg i historien. Han var altså ikke politiker!

Karl Marx - grunnleggeren av kommunismen var mer filosof og akademiker enn politiker.

Karl Marx – grunnleggeren av kommunismen var mer filosof og akademiker enn politiker.

Dette er Marx’ viktigste teorier:

  • All historie er historien om klassekamp: den består av at overklassen (som eier det meste) utnytter underklassen (som ikke eier noe). I middelalderen var det rike jordeiere (adelen) som utnyttet bøndene. I kapitalismen er det borgerskapet (de som eier fabrikker, firmaer, butikker osv.) som utnytter proletarene (dvs. arbeidere som ikke eier noe  selv).
  • Revolusjon: Når det er kommet store endringer i hvem som har økonomisk makt (penger og andre verdier), tvinger det frem en rask og stor forandring i hvem som har politisk makt (hvem som styrer): en revolusjon. Det klassiske eksempelet er den franske revolusjon, hvor borgerskapet (de som eide firmaer og banker) tok makten fra adelen (de som eide jord).
  • Religion er noe tull som de overklassen har funnet på for å trøste og passivisere underklassen, slik at de aksepterer å bli utnyttet. Som Marx formulerte det: «Religion er opium for folket».
  • Nasjonalisme er noe tull som borgerskapet har funnet på for å få folk til å føle tilhørighet med dem som er fra samme folkegruppe, i stedet for å føle tilhørighet med arbeiderklassen over hele verden.
  • Spådom nr 1: Når industrisamfunnet blir avansert nok, vil utnyttelsen bli verre og verre, og proletariatet, som vil utgjøre flertallet i folket, vil til slutt gjøre opprør og gjennomføre en kommunistisk revolusjon. De vil ta makten fra borgerskapet og det som borgerskapet eier, vil bli overtatt av staten. Dette kalles proletariatets diktatur. Diktatur betyr her at arbeiderklassen bestemmer over de andre klassene. Det betyr ikke nødvendigvis fravære av folkestyre.
  • Spådom nr. 2: Etter dette kommer «det kommunistiske paradis»; et samfunn hvor alle «yter etter evne og får etter behov». Siden dette blir et overflodssamfunn uten at noen utnytter andre, vil det ikke bli behov for en undertrykkende stat, med politi, militære og rettsvesen. Staten vil «visne bort», og alle vil leve gode liv uten myndigheter. De vil eie alt i fellesskap og gjøre alt i fellesskap.Dette er det drømmesamfunnet alle overbeviste kommunister jobbet for, uttrykt i den klassiske norske kommunistsangen fra 70-tallet «Ellinors Vise» (klikk for å høre).
historisk_utvikling_iflg_marx

Historien, i følge Marx, er en utvikling i retning kommunismen. Det som ikke har skjedd ennå, er i grått.

For å si det sånn: slik gikk det ikke. Marx var kanskje ikke helt sikker på om denne revolusjonen kom av seg selv, for han skrev også en nokså tynn bok som oppfordret arbeiderklassen til å gjøre revolusjon, dvs. styrte de som styrte og ta makten med vold. Den boken heter «Det Kommunistiske Manifest». Den avslutter slik:

La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne.

Proletarer i alle land, foren dere!

Kommunismen i praksis

stalin_map

«Under den store Stalins lederskap – fremad mot kommunismen». Stalin ble enehersker i Sovjetunionen, og utsatt for en voldsom persondyrkelse.

Da Lenin og bolsjevikene (de russiske kommunistene) tok makten i november 1917, var ikke Russland noe avansert kapitalistisk industriland, slik Marx mente de burde være. Marx mente man måtte gå gjennom alle stadiene på vei mot kommunisme. Lenin, den russiske kommunistlederen, mente de måtte gripe makten nå som de hadde sjansen. De fikk heller finne ut av hvordan de skulle innføre kommunismen i praksis .

Lenin rakk ikke å gjøre så mye – han døde i 1924, litt etter den russiske borgerkrig, hvor diverse ikke-kommunister, hjulpet av andre land, forsøkte å knuse kommunismen. Oppgaven med å finne ut hvordan man innfører kommunismen i praksis falt derfor til mannen som ble hans etterfølger: Josef Stalin.

Etter noen eksperimenter med å tillate småkapitalisme under den Nye Økonomiske Politikken (NEP), bestemte Stalin seg for det økonomiske og politiske styringssystemet som vi forbinder med kommunismen i praksis. Dette er de viktigste hovedtrekkene:

  • Planøkonomi: Hele økonomien planlegges sentralt i femårsplaner. Hva som skal produseres, hvor mye, hvor og hvordan det skal produseres, alle priser og lønninger planlegges og administreres sentralt fra Moskva. Det gjaldt for alle, både arbeidere, fabrikksjefer og partitopper, å sørge for at planen ble oppfylt, eller helst «overoppfylt». De første femårsplanene var bevisst helt urealistiske i sine mål.
  • Statsledet tvangsindustrialisering: I stedet for å la rike privatpersoner og firmaer utvikle teknologi og industri, måtte staten påta seg denne rollen. Stalin mente at Sovjetunionen hadde maks. et tiår på seg på å nå igjen de kapitalistiske landene når det gjaldt industri. Først da ville Sovjetunionen være i stand til å motstå en invasjon fra de kapitalistiske landene, som Stalin mente ville komme før eller siden. Femårsplanene hadde som hovedmål å få dette til.
  • Kollektivisering av landbruket: alle storbønder hadde allerede blitt fratatt jorda, men nå fjernet kommunistene også småbøndene som dyrket sin mat og solgte det de hadde til overs. I stedet ble alt jordbruksland lagt under store kollektivbruk, dvs. kjempegårder eid av staten, med moderne utstyr som traktorer og kunstgjødsel. Dette førte til kaos og protester og en sultkatastrofe som tok livet av flere millioner.
  • Skaffe kapital (penger osv.) ved at folket går ned i levestandard:  Det fantes ingen banker eller børser eller noen andre som kunne investere i fabrikker og firmaer. Staten måtte skaffe kapitalen selv. Denne kapitalen skaffet Stalin ved å la reallønningene synke, slik at folk gikk ned i levestandard. Sovjetunionen skaffet utenlandsk kapital ved å eksportere korn, selv under sultkatastrofen.
  • Enorm politisk undertrykkelse: Alle disse endringene innebar utrolig mye lidelse for befolkningen i Sovjetunionen. For å hindre opprør og protester ble det opprettet et stort apparat for politisk undertrykkelse. Det fryktede hemmelige politiet, kjent under forkortelsen NKVD og senere KGB, hadde sine angivere overalt, og folk kunne bli arrestert og til og med henrettet for den minste antydning til misnøye med myndighetene. Til og med en vits kunne gi mange år i fangeleir. Systemet av fangeleirer i Sibir, kalt GULag, hadde på det meste 2,4 millioner fanger, og disse utførte arbeid som var viktig for økonomien. På sett og vis var altså dette et slags slaveri. Undertrykkelsen toppet seg i 1937 med «den store terroren», hvor omtrent en million mennesker ble henrettet på mistanke om at de var fiender av systemet. Blant de som ble nærmest utradert var folk som hadde høyere utdannelse fra tsartiden, for eksempel ingeniører og offiserer. Ikke det smarteste man kan gjøre i et land som prøver å industrialisere seg for å være forberedt på krig!
Nikita-Khrushchev_2873264b

Krustsjov var jovial og folkelig, men impulsiv og hissig. Foto: Dailymail.co.uk

Khrustsjov – mindre undertrykkelse, fortsatt diktatur

Etter Stalins død i 1953 tok hans etterfølger, Nikita Khrustsjov, et oppgjør med galskapen under Stalin. Millioner av GULag-fanger ble sluppet fri, og undertrykkelsen ble mye mildere. Noen av disse fangene var for øvrig beinharde kriminelle, og kom til å utgjøre starten på den russiske mafiaen. Khrustjov ga også mer ytringsfrihet, og tok et oppgjør med «gudedyrkelsen» av Stalin.

Imidlertid var han på sitt eget vis like mye diktator. Han blandet seg inn i mye mer enn det Stalin gjorde, og ble dermed personlig ansvarlig for noen tabber som var så store at han til slutt mistet jobben for det. Han stod bak forsøk på å dyrke hvete i halvveis arktiske strøk, som slo helt feil. Han ville overføre en del av det økonomiske planarbeidet til hvert distrikt, noe byråkratene, som levde relativt gode liv i Moskva, var helt uenige i. Han stod også bak utplasseringen av atomraketter på Cuba, som nesten førte til atomkrig i 1962. Alt dette gjorde at de andre i toppledelsen i Sovjetunionen ble enige om at han «gikk av med pensjon» i 1964.

Fungerte planøkonomien?

Etter at kommunismen og Sovjetunionen tapte den kalde krigen, har det blitt vanlig å hevde at planøkonomi er feil og dømt til å mislykkes. Det er ikke nødvendigvis helt riktig. Her er noen argumenter for og mot:

5-årsplanens seier - et slag mot kapitalismen! Propagandaplakat fra 30-tallet. Kilde: http://www.lib.uchicago.edu/e/about/press/sovietposters.html

5-årsplanens seier – et slag mot kapitalismen! Propagandaplakat fra 30-tallet. Kilde: http://www.lib.uchicago.edu/e/about/press/sovietposters.html

Hva fungerte i planøkonomien:

  • Økning i tungindustri: Mellom 1929 og 1939 oppnådde Sovjetunionen det Stalin ville: en enormt rask økning i industriproduksjon når det gjaldt tungindustri, dvs. stål, kull og energi. Sovjetunionen gikk forbi Tyskland og Storbritannia i slik produksjon mot slutten av 30-tallet. Tungindustri er forutsetningen for mye annen industri (fordi det inkluderer produksjon av maskiner), og ikke minst svært viktig for militæret.
  • Planøkonomien skaffet alle jobb. Arbeidsledighet eksisterte ikke i Sovjetunionen.
  • Kvinner i arbeid: Sovjetunionen var det første land i verden hvor det var vanlig og forventet at kvinner var i jobb.
  • Utdannelse: Under Stalin gikk Sovjetunionen fra å være et land av analfabeter til et land hvor så å si alle kunne lese og skrive. En god del fikk også høyere utdanning, for eksempel teknisk utdanning, ingeniørutdanning, leger m.m.. Dette var det behov for, fordi mange av dem med høyere utdanning fra før kommunisttiden var drept eller i GULag.
  • Romkappløpet: Sovjetunionen ledet en stund over USA i romkappløpet, de var de første til å sende en satelitt i bane rundt jorda (Sputnik) og første til å sende et mennesket ut i rommet (Juri Gagarin).
  • Sovjetunionen som supermakt: Den sterke satsningen på militæret gjorde at Sovjetunionen ble sterkere militært enn alle andre land, bortsett fra USA. I Europa var Sovjetunionens militærstyrker sterkere enn styrkene til USA og Vest-Europa. Etter hvert tok Sovjet også igjen USAs forsprang når det gjaldt atomvåpen.

Hva fungerte ikke i planøkonomien:

  • Alt var sentralstyrt – ingen fikk lov til å tenke selv. Om du var ansatt eller sjef i en fabrikk og hadde en god ide om hvordan produktet eller produksjonen kunne forbedres, var det null sjanse for at denne ideen ble virkelighet. Det samme gjaldt hvis du mente at målene var feil.
  • Ingen konkurranse = ingen nyskaping, ingen «skjerper seg». I kapitalistiske land skjer nyskaping – innovasjon (det å finne opp produkter, nye måter å gjøre ting på) ved at folk får bruke evnene og ideene sine og kan bli rike hvis de får det til. Dette skjer ikke i kommunistiske land.
  • Dette fører til lav produktivitet – folk jobber treigt og dårlig, og ting gjøres på lite effektive måter med lite bruk av ny teknologi. Ingenting trengte å lønne seg.
  • For å få opp produktiviteten, ble folk sendt i fangeleir for forsentkomming eller skulking. Det ble også innført bonus og akkordlønn (lønn per pr. produserte enhet). Denne ekstralønnen var knyttet til det å jobbe raskt for å oppnå femårsplanmålene, men ikke for å jobbe smart, eller finne ut selv at man burde gjøre noe annet.
  • Dette fører igjen til at produktene generelt var av dårlig kvalitet.
  • Sløsing/ mangel: Ved at priser, lønninger og produksjon ikke var styrt av tilbud og etterspørsel, ble det produsert for mye av noe og for lite av andre ting. Som regel det siste: folk i kommunistiske land tilbrakte mye tid i kø for å få kjøpt ting. Dette skjedde i arbeidstiden, og kvinner måtte skulke jobben for å stå i kø, noe som gikk ut over produktiviteten.
  • Kommunistiske land prioriterte militær produksjon, og nedprioriterte forbruksprodukter.
  • Enormt stort og ineffektivt byråkrati: Svært mange mennesker trengtes for å administrere planøkonomien. Dette var mennesker som kunne ha jobbet med noe produktivt.
  • Korrupsjon og svartebørs: Det meste kunne skaffes ulovlig i Sovjetunionen, men da måtte man betale mye høyere pris. Dette gjaldt selv varer det var nesten umulig å få tak i i butikkene. Mange sjefer på fabrikker ordnet råvarer på egen hånd eller forfalsket rapporter om hvor mye de hadde produsert. Alt dette var mulig fordi mange av byråkratene var korrupte. De som ble rike på svartebørshandel og korrupsjon ble senere til den russiske mafiaen og de russiske oligarkene, dvs. de superrike som overtok veldig mye av statsbedriftene etter Sovjetunionens fall.
  • Dårligere levestandard:  Til sammen ga dette betydelig dårligere levestandard enn i Vesten. Den vanvittige bevoktningen av Berlinmuren og andre grenser mot Vesten var et resultat av et behov for å hindre folk i å rømme fra denne fattigdommen.
Livet i Sovjetunionen var preget av kø og lav levestandard. Foto: dailymail.co.uk

Livet i Sovjetunionen var preget av matkøer og lav levestandard. Foto: dailymail.co.uk

Brezjnev: Kommunismen stagnerer, men blir reddet av olje (en stund)

brezjnev

Dette tungt redigerte bildet viser Brezjnev med sine utrolig mange medaljer, som han sørget for å gi seg selv. Foto fra vk.com.

Under Leonid Brezjnev (1963-1983) gikk det ordentlig galt med planøkonomien, og denne perioden er kjent som «stagnasjonsperioden». Produktiviteten falt og falt, skulk, forsentkomming og alkoholisme ble mer og mer utbredt. De fleste sluttet å tro at planøkonomi og kommunismen fungerte bedre enn kapitalismen, eller fungerte i det hele tatt. Partitoppene skaffet seg masse privilegier for å rømme fra problemene, de kunne handle i egne butikker der det fantes varer, og de kjørte bil (som jobben skaffet) i egne filer i Moskva, slik at de unngikk bilkøer.

Resten av folket fikk det litt bedre under Brezjnev fordi Sovjetunionen fra 1973 fikk store oljeinntekter. Slik kunne Sovjetunionen importere forbruksprodukter fra Vesten i stedet for å prøve å lage bra nok produkter selv. Folk opplevde en forsiktig økning i levestandard, og mange eldre husker denne perioden som ganske bra, tross alt.

Dette var imidlertid katastrofalt på sikt, fordi det gjorde at det ikke ble gjort noe med de store problemene som fantes. Da oljeprisene falt på 80-tallet, fikk Sovjetunionen enorme økonomiske problemer, som til slutt førte til at både Sovjetunionen og sovjetkommunismen ble avskaffet rundt 1990.

Konklusjonen kan være at planøkonomi fungerer til å bygge opp tungindustri, i alle fall hvis det skjer med utstrakt bruk av tvang og terror. Det fungerer også under en krig. Alle land, inkludert Tyskland, USA og Storbritannia, hadde en slags planøkonomi under første og andre verdenskrig. I et industriland i fredstid fungerer imidlertid planøkonomi dårlig, fordi den hindrer innovasjon og fører til lav produktivitet og lav levestandard. Det at planøkonomien fungerte så pass dårlig i praksis er hovedårsaken til Sovjetunionens og kommunismens fall.

 

Var Sovjetunionen og kommunistiske land diktaturer under kommunismen?

Det var definitivt ikke demokrati i kommunistiske land. Det var utstrakt sensur, folk ble fengslet eller drept for å være mot regimet, det var massive menneskerettighetsbrudd. Dessuten var de ettpartistater: det fantes kun ett parti.

Imidlertid er det ikke helt riktig å si at alle kommunistland var diktaturer. Et diktatur er en styreform hvor en person har all makt, både i teorien og i praksis. Dette gjaldt for eksempel Italia under Mussolini og Tyskland under Hitler. I teorien var det ikke sånn i noen kommunistiske land. Sovjetunionen ble ikke styrt av en person, den ble styrt av kommunistpartiet. Man hadde Det Øverste Sovjet, et slags parlament, og lokale «sovjeter» (råd). I tillegg fantes Politbyrået, en slags regjering. Lederen av denne regjeringen var også generalsekretær i Kommunistpartiet, og dette var den offisielle tittelen til ledere av Sovjetunionen fra Stalin til Gorbatsjov. Det var også valg til mange ledende stillinger i partiet, selv om disse var «tullevalg», hvor det var vanlig å få tett opp mot 100% av stemmene.

I praksis, selv om andre medlemmer av Politbyrået kunne ha en del innflytelse, hadde de aller fleste kommunistledere like mye makt som en tradisjonell diktator. Dette gjelder særlig Stalin i Sovjetunionen, Mao Zedong i Kina, Nicolae Ceaucescu i Romania, for ikke snakke om Kim-ene i Nord-Korea. Mange kommunistland kalte seg selv «folkerepublikker» eller «demokratiske republikker» eller til og med»demokratiske folkerepublikker». Det var temmelig misvisende betegnelser, men viser at de prøvde å late som det på en eller annen måte var folkestyre inne i bildet.

 

 

germaniaDDRDeutsche-Bundesbank-DM-Banknotes

Øst-Tyskland kalte seg selv den Tyske Demokratiske Republikk, et noe misvisende navn. Foto: Wikipedia

 

 

 

 

Kommunismen – en huskevits

For å holde ut livet i Sovjetunionen, fantes det masse vitser, som ble fortalt av alle, selv folk på toppen av systemet. Dette er en klassiker (sitert fra boken «Det Røde Imperiet):

Kommunismens tog ruller gjennom livets åker, da maskinen en dag fusker og stanser. 
Kamerat Stalin våkner. "Skyt lokomotivføreren!" foreslår han. 
Kamerat Krustsjov protesterer. "Rehabilitér lokomotivføreren!" sier 
han. 
Kamerat Bresjnev lener seg komfortabelt tilbake i setet. 
"La oss bare trekke ned rullegardinene, lukke øynene og rugge fra side til side," sier han. 
"Da vil ingen merke at toget har stanset." 
Til slutt springer Gorbatsjov opp. "Dere tar feil alle sammen!" roper han. 
"Det vi må gjøre er å gå av toget og rope i kor: "Toget går ikke, toget går ikke.."

NB: Alle kommuniststyrte land var forskjellige. Det som står på denne siden gjelder Sovjetunionen, og stemmer stort sett for Warszawapakten-landene. Kinas kommunisme skilte seg ganske mye fra dette. Jugoslavia, Albania og Cuba, som ikke var med i Warszawapakten, kjørte også sitt eget løp. Selv blant de østeuropeiske landene i Warszawapakten var det en del forskjeller, både når det gjaldt levestandard, grad av diktatur og undertrykkelse. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *