Demokrati og styring / Samfunnsfag

Hva må til for at et land skal kunne kalles helt demokratisk?

EIU_Democracy_Index_2014_green_and_red

Verdenskart over styresett. Mørkegrønt er fullverdige demokratier, mørkerødt er diktaturer, andre farger er regimer som faller mellom de to ytterpunktene. Kilde: The Economist Democracy Index 2014

Demokrati betyr folkestyre. Men det er ikke nok å holde valg for at et land skal kunne kalles et fullverdig demokrati.

Tidsskriftet «The Economist» utarbeider hvert år en oversikt over hvilke land i verden som er helt demokratiske, helt udemokratiske (diktaturer) og alt i mellom. The Economist opererer med fire kategorier: fullverdige demokratier, ufullstendige demokratier, hybridregimer (hybrid=blanding) og autoritære regimer. Kun 14,4 % av alle land havner i kategorien fullverdige demokratier, deriblant Norge, som topper listen over mest demokratiske land.
Hva er det så som avgjør om et land kan kalles et fullverdig demokrati? Her er en liste med det som må være på  plass:

  1. Frie, rettferdige valg med reelle alternativer

    Kim-Jong-Un-Reuters3v2

    Selv Nord-Korea har valg. Her ser vi antagelig den eneste stemmen som egentlig teller og det eneste alternativet man kan stemme på. (Foto: reuters, via independent.co.uk)

    De aller fleste land i verden avholder valg, selv de mest udemokratiske. Det er altså mer som skal til. Det må være flere ulike partier eller personer å stemme på og en reell mulighet til å bytte ut makthaverne i valg. Valgene må være hemmelige. Det må ikke forekomme valgfusk. Det må være mulig for nye partier og politikere å stille til valg. Det må være allmenn stemmerett. Valgdeltakelsen må ikke være for lav.

    Eksempler på stater hvor dette ikke er oppfylt: I Russland blir opposisjonspolitikere ofte fengslet rett før valget (for skattesvindel o.l.). Mange av partiene later som de er opposisjon, men er i realiteten støttepartier for regjeringen.

  2. Menneskerettigheter
    a) Ytringsfrihet og frie medier

    china press freedom business insider

    Kina: en universitetsstudent blir arrestert av sivilt politi etter å ha gitt et intervju om pressesensur. (Foto: businessinsider.com)

    Det hjelper ikke med frie valg hvis ikke alle har tilgang til informasjon om hvordan det står til med landet. Alle må en sjanse til å si sin mening og fremme sitt budskap på en måte som blir hørt og lest. Det må derfor være ytringsfrihet, også friheten til å ytre meninger som er sterkt kritiske mot myndighetene eller som går på tvers av verdiene til store deler av befolkningen. Videre må mediene ikke være eid av bare noen få personer eller kontrollert av myndighetene.

    Eksempler på stater hvor dette ikke er oppfylt: I Tyrkia har president Erdogan arrestert flere journalister, og både aviser og TV-stasjoner er i stor grad eid av personer med tilknytning til presidenten. Det er en god del sensur, gjennom f.eks. utstrakt blokkering av internett, blant annet Youtube.

    b) Andre menneskerettigheter

    I tillegg til ytringsfrihet er det helt sentralt for demokratiet at befolkningen har forsamlingsfrihet (rett til å samles, demonstrere og organisere seg), rett til privatliv (ikke bli overvåket uten grunn), tanke-og religionsfrihet og at disse rettighetene er like for alle uten noen form for diskriminering. Aller vesentligst er kanskje retten liv, frihet og personlig sikkerhet, retten til ikke å bli torturert, og retten til å bevege seg fritt innenfor grensene av sitt eget land.


    c) Rettsstat og likhet for loven

    Det at ingen skal kunne dømmes uten lov eller straffes uten dom er helt sentralt for et demokrati. Hvis ikke lover følges og håndheves, er det ingen vits i at lovene er vedtatt på en demokratisk måte. På engelsk kalles dette «rule of law» – dvs. at landet er styrt av loven. Hvis dommer og straffer er basert på noe annet enn lover, er de gjerne basert på tilfeldige innfall fra maktpersoner. Jfr. pkt. 3 under.

    Alle lover må håndheves likt for alle innbyggere (likhet for loven). Ingen skal arresteres eller få huset ransaket uten grunn.

  3. Maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt

    khodorkovskyr metro

    Mikhail Khodorkovskij, Russlands rikeste mann, under rettssaken mot ham i 2003-2005 for skatteunndragelse, en rettssak mange mener var fikset av president Putin.

    Maktfordelingsprinsippet er sett på som nødvendig for å hindre maktmisbruk. Det er spesielt viktig for demokratiet at man har uavhengige domstoler – at lovgivende og utøvende makt ikke har anledning til å påvirke utfallet av rettssaker.

    Eksempler på stater hvor dette ikke er oppfylt: I Russland har presidenten svært stor innflytelse over domstolene, og har avsagt strenge dommer over opposisjonspolitikere og personer som er mot regimet, angivelig etter klare signaler fra presidenten. Eksempler på dette er punkgruppen «Pussy Riot» og milliardæren Mikhail Khodorkovskij.

  4. Styringsdyktighet og gjennomføringsevne

    800px-Monti_Cabinet_with_Giorgio_Napolitano

    Regjeringen til Mario Monti var en regjering av ikke-valgte eksperter som overtok i 2013 etter at tidligere, folkevalgte regjeringer hadde Italia rotet seg ut i en uholdbar gjeldssituasjon. (Foto: Wikipedia)

    Det er liten vits i å velge politikere demokratisk hvis de ikke er i stand til å styre og få gjennomført sin politikk. Hvis folk føler at politikerne og selve systemet ikke er i stand til å styre landet, fører dette til at styresettet får lav legitimitet (dvs. folks tillit og støtte til styresettet reduseres). 

    Eksempler på stater hvor dette er ikke er oppfylt: I Italia og Hellas måtte en regjering av «teknokrater» (eksperter som ikke er valgt) overta for demokratisk valgte regjeringer, etter at disse landene fikk store problemer med gjeld (dette skjedde henholdsvis i 2013 og 2011). I USA har det dårlige samarbeidsklimaet mellom demokrater og republikanere skapt en fastlåst situasjon («do-nothing-Congress»), som gjentatte ganger har tatt USA til randen av statskonkurs fordi de ikke blir enige om hvordan de skal løse USAs gjelds- og underskuddsproblemer. Amerikaneres tillit til Kongressen og systemet i Washington er for tiden på et bunnivå, og kan forklare hvorfor de synes å foretrekke presidentkandidater som ikke har  bakgrunn som senatorer og kongressmedlemmer (Bernie Sanders, Donald Trump m.fl.)

  5. Det må ikke være korrupsjon (i hvert fall ikke over et visst nivå)

    jean-bedel-bokassa

    Diktatoren Bokassa var en klassisk «kleptokrat» – han regelrett stjal store deler av sitt lands inntekter. Her lar han seg til og med krone til «keiser av Sentralafrika» i 1977. (Foto: Getty images)

    Korrupsjon, det at politikere og offentlige tjenenestemenn som dommere og politi tar bestikkelser mot å gjøre eller la være å gjøre noe bestemt, finnes nok i alle verdens land. Innenfor rimelighetens grenser takler demokratier dette, på linje med annen kriminalitet. Det bør imidlertid være minst mulig av det. Hvis korrupsjon er ille nok, går det ut over både legitimiteten til regimet og styringsdyktigheten. I verste fall snakker man om et «kleptokrati», dvs. et styre der lederne regelrett stjeler store beløp fra landet.

    Eksempler på stater hvor dette er ikke er oppfylt: Oljelandet Angola, hvor kritikere påstår at presidenten og hans familie har stjålet 32 milliarder US dollar mellom 2007 to 2010 (iflg. Human Rights Watch). Mange diktatorer har vært «kleptokrater», f.eks. Ferdinand Marcos på Filippinene.

  6. Staten må ha full kontroll over hele sitt territorium

    mexico drug cartel thestar

    I deler av Mexico er det narkobande og borgervernsgrupper som styrer. (Foto: thestar.com)

    Det kan ikke være konkurrenter til staten når det gjelder f.eks. straff og håndhevelse av lover. Staten må ha monopol på legitim voldsutøvelse (dvs. vold som er «rettferdig» og innenfor loven, f.eks. fengselsstraff, dødsstraff eller bøter). Det må ikke være noen deler av landet som er kontrollert av f.eks. væpnede grupper eller organisert kriminalitet, eller at landets styre er veldig påvirket av et annet lands regjering.

    Eksempler på stater hvor dette er ikke er oppfylt: Det finnes mange eksempler på «failed states» hvor store deler av landet er styrt av væpnede grupper: Somalia, Libya, Afghanistan. Deler av Mexico er kontrollert av narko-karteller.

Så, som dere ser, demokrati er et komplekst og sårbart system som har tatt lang tid å bygge opp i de fleste demokratiske land. Man kan nesten si: de første 150 årene er de vanskeligste.

Skrevet av Haavard Pettersen

Kilder: EIU_Democracy_Index_2014, Freedom House, m.m

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *