«Alle er ute etter å ta oss» – hvorfor Russland er (og alltid har vært) paranoide

Mye av politikken til russiske ledere gjennom hele historien, helt frem til Putin i våre dager, kan synes merkelig og aggressiv. Dette er på grunn av russernes syn på historien, som går ut på at land utenfor Russland stort sett er ute etter å ta dem. Dette er ikke helt uten grunn. Se på dette:

1237: Mongolene invaderer Russland, dreper hundretusenvis av mennesker og reduserer de viktigste byene til aske. Mongolene/ tatarene hersker i Russland i ca. 200 år.

15-1600-tallet: Polen-Litauen spiser seg inn på stadig mer av Russland. Polske styrker invaderer Russland, inkludert Moskva, flere ganger.

1708-1709: Sverige under Karl 12. invaderer Russland som en del av den store nordiske krigen. Taper i slaget ved Poltava (dagens Ukraina)

1812: Napoleon invaderer Russland med den største hæren i historien til da (680.000 mann). Over halvparten av soldatene er ikke franske, men polske og tyske. Kommer så langt som til Moskva, men vinteren og den brente jords taktikk tvinger ham til et fryktelig tilbaketog.

1853-56: Krimkrigen. Det osmanske (tyrkiske) riket går til krig mot Russland, og får militær støtte av styrker fra Frankrike, Storbritannia og kongeriket Sardinia. De europeiske landene allierte seg altså med det muslimske, korrupte osmanske riket mot kristne, europeiske Russland!

1904-5: Den russisk-japanske krig. Japanerne angrep, og vant en ydmykende seier over Russland. Ydmykende ikke minst fordi dette var den første gangen en ikke-europeisk makt hadde vunnet over et europeisk land i en krig. Storbritannia hjalp Japan ved å nekte russiske krigsskip å seile gjennom Suez-kanalen.

1914: Den første verdenskrig: Tyskland invaderer Russland fordi Russland nekter å demobilisere hæren i kjølvannet av krisen på grunn av skuddene i Sarajevo. Tyskland vinner stort i flere slag, og  Russland lider forferdelige tap. Det totale kaos og nederlagene utløser den russiske revolusjon.

1919: De allierte dikterer fredsavtaler med Tyskland, Østerrike-Ungarn og det osmanske riket uten at Russland får være med på forhandlingene. Mens de andre allierte får krigsskadeerstatninger og landområder, får Russland ingenting. Enda verre: de må gi fra seg land; en god del av sitt vestlige territorium går til Polen, og Finland, Estland, Latvia og Litauen får selvstendighet. Russland blir behandlet som om de var på den tapende siden.

1918-1921: Den russiske borgerkrigen, mellom kommunistene («de røde») og ikke-kommunistene («de hvite»). USA, Storbritannia, Canada, Australia, Frankrike,  Tsjekkoslovakia, Romania, Serbia, Italia, Kina, Polen, Hellas og Japan, blander seg inn på de hvites side. Likevel seirer kommunistene.

1941: Annen verdenskrig: Hitler invaderer Sovjetunionen. «Operasjon Barbarossa», som den ble kalt, var den største militære operasjon i historien – Tyskland sender tre millioner soldater. Målet med invasjonen var folkemord: å «tømme» de vestlige delene av Sovjetunionen for russiske og andre slaviske folk, enten ved å drepe eller å tvinge på flukt, slik at disse fruktbare områdene kunne bli nytt land for tyske/ ariske bosettere. Russland ender opp med å miste totalt over 25 millioner mennesker (tallene varierer mye).

Med ufattelige ofre ender Sovjetunionen til slutt med å vinne over Nazi-Tyskland i det russerne kaller «den store fedrelandskrigen».

 

1949: USA og de fleste ikke-kommunistiske landene i Europa danner en anti-russisk og anti-kommunistisk allianse kalt NATO. Sovjetunionen svarer med å opprette Warszawa-pakten.

1949-1985: Utstyrt med atomvåpen er disse to store alliansene i en tilstand av nervepirrende konflikt de neste tiårene – den kalde krigen. USA og NATO bruker statskupp i mange land og til og med krig (i Korea og Vietnam) for å hindre kommunismen og Sovjetunionen. Sovjetunionen svarer med det samme (bl.a. i Afghanistan)

1990: Russland går med på samling av Tyskland mot at USA lover (muntlig) at NATO ikke skal utvides østover.  USA nekter at et slikt løfte ble gitt. Uansett: I årene etterpå blir alle de tidligere Warsawapaktlandene medlem av NATO, og siden av EU. Russland, i Putins egne ord, lurer veldig på hvem denne utvidelsen av NATO er rettet mot.

2013:  Opptøyer mot Ukrainas russiskvennlige president Janukovitsj. Russland påstår at USA og EU delvis står bak opptøyene. Det finnes bl.a. opptak av avlyttede telefoner mellom USA- og EU-politikere som tyder på at vestlige land hadde en finger med i spillet.

2014: Ukrainas president Janukovitsj tvinges til å gå av. Russland kaller det et kupp mot en folkevalgt politiker. Riktignok korrupt, men tross alt folkevalgt.  Ukraina får en ny, vestligvennlig, anti-russisk regjering. Russland ser at også Ukraina er på vei mot NATO, og nå setter de ned foten. Russerne setter i gang opptøyer blant de russisktalende delene av landet. Russland annekterer Krim-halvøya, hvor det er stort russisktalende folkeflertall og hvor Russland har en viktig marinebase.

Russland ser på det som helt uakseptabelt at Ukraina skulle blir medlem i NATO, som Russland fortsatt ser på som fienden. Russlands og Ukrainas historie er uadskillelige, den første russiske statsdannelse hadde hovedstad i Kiev (i dagens Ukraina), og mange russere ser på Ukraina omtrent som vi nordmenn ser på Trøndelag.

Så i dag har vi en situasjon hvor det nesten er en ny kald krig mellom Russland og de vestlige landene, med USA og EU i spissen. Vesten mener at dette er fordi Russland oppfører seg aggressivt og bøllete, uten respekt for internasjonale regler. Russland mener det er fordi alle vestlige land er ute etter å ta dem. Gjennom historien har Russland nesten bare hatt dårlige erfaringer med andre land: gjentatte ganger er landet blitt invadert og andre land har rottet seg sammen for å ta knekken på dem som land, som styresett, eller til og med som folk.