Mye av politikken til russiske ledere gjennom hele historien, helt frem til Putin i våre dager, kan synes merkelig og aggressiv. Dette er på grunn av russernes syn på historien, som går ut på at land utenfor Russland stort sett er ute etter å ta dem. Dette er ikke helt uten grunn. Se på dette:

1237: Mongolene invaderer Russland, dreper hundretusenvis av mennesker og reduserer de viktigste byene til aske. Mongolene/ tatarene hersker i Russland i ca. 200 år.

15-1600-tallet: Polen-Litauen spiser seg inn på stadig mer av Russland. Polske styrker invaderer Russland, inkludert Moskva, flere ganger.
![Mazepa2[1]](http://fatt.no/wp-content/uploads/2015/08/Mazepa21.jpg)
1708-1709: Sverige under Karl 12. invaderer Russland som en del av den store nordiske krigen. Taper i slaget ved Poltava (dagens Ukraina)

1812: Napoleon invaderer Russland med den største hæren i historien til da (680.000 mann). Over halvparten av soldatene er ikke franske, men polske og tyske. Kommer så langt som til Moskva, men vinteren og den brente jords taktikk tvinger ham til et fryktelig tilbaketog.

1853-56: Krimkrigen. Det osmanske (tyrkiske) riket går til krig mot Russland, og får militær støtte av styrker fra Frankrike, Storbritannia og kongeriket Sardinia. De europeiske landene allierte seg altså med det muslimske, korrupte osmanske riket mot kristne, europeiske Russland!

1904-5: Den russisk-japanske krig. Japanerne angrep, og vant en ydmykende seier over Russland. Ydmykende ikke minst fordi dette var den første gangen en ikke-europeisk makt hadde vunnet over et europeisk land i en krig. Storbritannia hjalp Japan ved å nekte russiske krigsskip å seile gjennom Suez-kanalen.

1914: Den første verdenskrig: Tyskland invaderer Russland fordi Russland nekter å demobilisere hæren i kjølvannet av krisen på grunn av skuddene i Sarajevo. Tyskland vinner stort i flere slag, og Russland lider forferdelige tap. Det totale kaos og nederlagene utløser den russiske revolusjon.

1919: De allierte dikterer fredsavtaler med Tyskland, Østerrike-Ungarn og det osmanske riket uten at Russland får være med på forhandlingene. Mens de andre allierte får krigsskadeerstatninger og landområder, får Russland ingenting. Enda verre: de må gi fra seg land; en god del av sitt vestlige territorium går til Polen, og Finland, Estland, Latvia og Litauen får selvstendighet. Russland blir behandlet som om de var på den tapende siden.

1918-1921: Den russiske borgerkrigen, mellom kommunistene («de røde») og ikke-kommunistene («de hvite»). USA, Storbritannia, Canada, Australia, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Romania, Serbia, Italia, Kina, Polen, Hellas og Japan, blander seg inn på de hvites side. Likevel seirer kommunistene.

1941: Annen verdenskrig: Hitler invaderer Sovjetunionen. «Operasjon Barbarossa», som den ble kalt, var den største militære operasjon i historien – Tyskland sender tre millioner soldater. Målet med invasjonen var folkemord: å «tømme» de vestlige delene av Sovjetunionen for russiske og andre slaviske folk, enten ved å drepe eller å tvinge på flukt, slik at disse fruktbare områdene kunne bli nytt land for tyske/ ariske bosettere. Russland ender opp med å miste totalt over 25 millioner mennesker (tallene varierer mye).
Med ufattelige ofre ender Sovjetunionen til slutt med å vinne over Nazi-Tyskland i det russerne kaller «den store fedrelandskrigen».
1949: USA og de fleste ikke-kommunistiske landene i Europa danner en anti-russisk og anti-kommunistisk allianse kalt NATO. Sovjetunionen svarer med å opprette Warszawa-pakten.

1949-1985: Utstyrt med atomvåpen er disse to store alliansene i en tilstand av nervepirrende konflikt de neste tiårene – den kalde krigen. USA og NATO bruker statskupp i mange land og til og med krig (i Korea og Vietnam) for å hindre kommunismen og Sovjetunionen. Sovjetunionen svarer med det samme (bl.a. i Afghanistan)

[…] Russiske kilder som har blitt frigitt etter den kalde krigen viser stort sett at Stalins handlinger i årene etter krigen ikke var motivert av ønske om verdensherredømme, men frykt for at USA og de andre vestmaktene ville prøve å styrte kommunistregimet eller gå til militært angrep. Historien viser at han hadde grunn til denne bekymringen… […]