Den kalde krigen / Samfunnsfag

6 ting du trodde du visste om den kalde krigen (som ikke stemmer)

Mange av de tingene folk går rundt og tror om den kalde krigen stemmer ikke, eller de stemmer ikke helt. Her er de vanligste.

cold-war-graphics-640[1]

Politikken til både USA og (særlig) Sovjetunionen under den kalde krigen var først og fremst motivert av frykt for den andre, ikke ambisjoner om å invadere den andre eller spre sitt eget system der.

1. I kommunismen tjente alle helt likt.

Dette er ikke riktig. Det fantes lønnsforskjeller i alle kommunistiske land, selv om de var mye mindre enn i ikke-kommunistiske land. Lønnsforskjellene ble innført med samme begrunnelse som i kapitalistiske land: folk liker penger, og vil jobbe mer og bedre hvis det fører til at lønnen går opp. Alle kommunistiske land slet nemlig med latskap og slurv, dvs. at folk jobbet tregt og dårlig. Den vanligst formen for lønnsforskjeller var akkordlønn (f.eks. lønn for hvert tonn med kull en gruvearbeider hugger ut). Vitenskapsmenn fikk gode lønnsbetingelser, spesielt de som jobbet for det militæret.

Dessuten var det mye av «betalingen» som ikke var lønn, men tilgang på goder. Dette gjaldt spesielt politiske ledere i Partiet. Det kunne dreie seg om en fet leilighet, bil med privatsjåfør, sommerhus («datsja») og gratis eller svært billige feriereiser.

Penger, derimot, var ikke så nyttig, siden det ofte var tomt i butikkene. Det ga opphavet til denne klassiske vitsen:

De later som de betaler oss, vi later som vi jobber.

Den store forskjellen mellom kommunismen og kapitalismen var ikke hvor mye folk tjente, men hvor mye de eide. I kommunismen eide folk praktisk talt ingenting selv (bortsett fra småting som klær).

Hvis man jobbet raskt og mye, fikk man høyere lønn, også i kommunistiske land. "Mirakelarbeideren" Stakhanov ble til og  med så heltedyrket at han kom på frimerke...

Hvis man jobbet raskt og mye, fikk man høyere lønn, også i kommunistiske land. «Mirakelarbeideren» Stakhanov ble til og med så heltedyrket at han kom på frimerke…

2. Gjennom hele den Kalde Krigen levde befolkningen i kommunistiske land i konstant frykt for å bli sendt i fangeleir eller drept

Nei, dette var bare tilfelle i Stalin-perioden. Etter at Khrustsjov tok over, skjedde det et oppgjør med denne galskapen, og millioner av fanger ble sluppet fri (inkludert en del skikkelig hardbarka kriminelle…).

I Stalin-perioden kunne man bli fengslet i flere år for å komme med en eneste klage eller vits om myndighetene. Dette ble det slutt på etter hans død, og selv under Brezjnev skulle det mer til enn som så. Sovjet-vitser (som gjorde narr av politiske ledere, systemet og ting som ikke virket) ble etter hvert populære til og med på toppnivå i Kreml.

(Klikk her for et videoklipp av den USAs president Reagan som forteller Sovjet-vitser).

Men jobbet man mot myndighetene for å styrte det kommunistiske systemet, kunne man fortsatt bli fengslet, selv om det hørte til sjeldenhetene at folk ble drept etter 1953. Man bør også huske på at Sovjetunionen invaderte både Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968) for å hindre at noen prøvde å innføre et annet styre enn kommunisme.

Fanger i en GULag-leir i 1946. På det meste var det millioner av fanger i disse leirene. Etter Stalin var talle ca. 10.000.

Fanger i en GULag-leir i 1946. På det meste var det millioner av fanger i disse leirene. Etter Stalin var talle ca. 10.000.

3. NATO-landene var kapitalistiske under den kalde krigen

Dette er faktisk ikke helt riktig. Det er riktigere å si at de var delvis kapitalistiske. De var først og fremst ikke kommunistiske.

Forklaring: fra 1945 og frem til ca. 1980 hadde alle landene i Vesten blandingsøkonomi, dvs. en blanding av ren kapitalisme og sosialisme. De var mye lengre til venstre politisk enn i dag. Staten styrte mye av økonomien, og i mange land, blant annet Norge eide staten mange bedrifter, spesielt innen viktige sektorer som telekommunikasjon og energi. Toppskatten i alle land var mye høyere enn i dag. Til og med i USA var toppskatten opp til 90 % da den kalde krigen var på sitt kaldeste (og dyreste).

Etter at Reagan kom til makten i USA (1981) og Thatcher i Storbritannia (1979) begynte mange land å redusere statens rolle i økonomien, selge statsbedrifter og senke skattene.

Les mer om forskjellen på kapitalisme og kommunisme her.

Plakater

«Vi» her betyr staten. Ikke spesielt kapitalistisk. Valgplakat fra 1945.

4. Den kalde krigen dreide seg om demokrati vs. diktatur.

Tja. USA mente de kjempet for frihet og demokrati, men det viktigste var kampen mot kommunismen. USA så seg derfor tvunget til å støtte mange land med diktaturregimer fordi de i alle fall ikke var kommunistiske. Eksemplene er mange:

  • Hellas (Diktatur 1956-74)
  • Chile (USA støttet kuppet i 1973 hvor diktatoren Pinochet tok makten fra den folkevalgte sosialisten Allende)
  • De fleste andre land i Latin-Amerika som hadde diktatur (Argentina, Brasil, Guatemala m.fl.)
  • Sør-Vietnam frem til 1973
  • Indonesia (Suharto)
  • Fillippinene (Ferdinand Marcos)
  • Den demokratiske republikk Kongo (som het Zaire under den kalde krigen).

Det er et gammelt ordtak som brukes om dette: «He may be a son of a bitch, but he’s OUR son of a bitch». 

5. Den kalde krigen skjedde fordi Sovjetunionen hadde ambisjoner om å spre kommunismen over hele verden.

Nei, det stemmer ikke, men de fleste i USA enten trodde på dette, eller lot som de trodde på dette.

I 1945 var Sovjetunionen fullstendig knust etter nazistenes herjinger i annen verdenskrig. De hadde mistet opp mot 29 millioner mennesker, de fleste av dem unge menn, og mesteparten av industri og landbruk var i ruiner. De hadde riktignok militær kontroll over Øst-Europa, men de var absolutt ikke i stand til å tenke på noe verdensherredømme.

Stalin var svært klar over dette. Under forhandlingene på Jalta og Potsdam, hvor Sovjetunionen og USA (og Storbritannia) ble enige om hvordan verden skulle se ut etter krigen, var han først og fremst opptatt av å sikre at Sovjetunionen aldri kunne bli invadert igjen. Han ville at Sovjet skulle beholde kontrollen med de landene i Øst-Europa som de hadde tatt fra tyskerne, slik at de kunne være en beskyttende buffer rundt Sovjetunionen. For å få vestmaktene til å gå med på dette, reduserte han støtte til kommunistiske partier i Vest-Europa, som gjorde det bra i valg de første årene etter krigen. Tankegangen var at hvis Sovjetunionen støttet massivt opp om kommunistiske partier i Vest, ville USA støtte anti-kommunistiske bevegelser i Øst-Europa og Sovjetunionen, og det ville være mye farligere.

Russiske kilder som har blitt frigitt etter den kalde krigen viser stort sett at Stalins handlinger i årene etter krigen ikke var motivert av ønske om verdensherredømme, men frykt for at USA og de andre vestmaktene ville prøve å styrte kommunistregimet eller gå til militært angrep. Historien viser at han hadde grunn til denne bekymringen…

stalin kald krig

I følge denne karikaturtegningen hadde Stalin ambisjoner om å spre kommunismen til hele verden. I virkeligheten tvang Stalin Øst-Europa til å bli kommunistisk for å sikre Sovjetunionen mot en ny invasjon fra Vesten.

6. Det var aldri aktuelt å bruke atomvåpen, de var bare for å skremme

Nei, dessverre. Dette er kanskje den mest skremmende siden av den kalde krigen. Det er helt riktig at den viktigste funksjonen til atomvåpen var å skremme vannet av fienden slik at et angrep ville bety selvmord. De fleste er enige om at dette bidro til at det aldri ble noen «ordentlig» krig mellom USA og Sovjetunionen.

Men: for at denne skremmingen skulle virke, måtte den være troverdig. Både USA og Sovjetunionen hadde detaljerte planer for angrep med atomvåpen og forsvar mot atomvåpen, og jobbet utrolig mye med forskjellige måter å  «vinne» en slik krig. Definisjonen av «å vinne» var at fienden mistet flere mennesker enn en selv. Et tidligere topphemmelig dokument fra begynnelsen av 70-tallet viser at USA regnet på antall drepte på begge sider, og at tallet stort sett var langt over 80 millioner. Å miste 80 millioner mennesker var altså definert som seier, hvis fienden mistet flere!

De HADDE altså tenkt å bruke disse våpnene i visse situasjoner. USA vurderte å bruke atomvåpen mot Sovjetunionen i 1945 (før de hadde egne atomvåpen), mot Kina i 1950 under Koreakrigen og visstnok mot Nord-Vietnam på slutten av sekstitallet (akkurat dette er omdiskutert). De fleste kjenner til Cuba-krisen, men det var flere andre episoder hvor verden var en hårsbredd fra atomkrig I 1983 trosset den sovjetiske oberstløytnanten Stanislav Petrov en ordre om å starte et atomangrep, fordi han antok at det som så ut som et amerikansk atomangrep var en feil på varslingssystemene. Han hadde rett. Den tidligere amerikanske forsvarsminister Robert McNamara har uttalt at «det var bare flaks som hindret atomkrig».

Det ekstra kjipe er at planer for bruk av atomvåpen fremdeles finnes hos alle atommaktene…!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *